Lyder fra det blå dypet

(Energimølla – Kongsberg Jazzfestival – Kongsberg, fredag 2. juli 2004)
Foto: promo

Det er uerstattelig befriende å forholde seg til musikk som ikke følger de normale skillelinjer bygget på en tradisjonell vers- og refreng-mal. I stedet faller assosiasjoner og referanser inn som veipinner for lytteren. Under settet til den unge duoen Magne Vestrum / Morten Engebretsen skulle det bli vanskelig å fri seg fra å høre både dypets blå bobler og en streben etter å komme seg opp til overflaten.

Klare livstegn
Lydbildet ble aldri ekspansivt eller utagerende, men i det dype og mørkeblå står selv den minste lille skjelvende klarinett – eller stille bue mot basstrengene – frem som klare livstegn.

Det er lett å forestille seg at dette begrensede uttrykket kan bli noe ensformig i lengden. Men så var ikke tilfellet i går. I stedet trykker de to musikerne til, og bytter til bassfingre og saksofon halvveis ut i settet. For Magne Vestrum og Morten Engebretsen vet å veksle på sine våpen, og bytter seg imellom lett og uanstrengt mellom det de har fore seg.

Overbeviste stort
Musikalsk overbeviser de to også på alle fronter, og står etter dette frem som klare nykommere som skiller seg ut i den norske ungjazzen. Sånn blir det vel bare når tilskueren sitter igjen med en følelse av å bli invadert av en hær med maur. For å bevitne noe av det mest unike fingerspillet fra en ståbass som i dette tilfellet gir nemlig en slik assosiasjon.

Etter at de to kyndige nykommerne har gått av scenen, er det et overrasket publikum som kan tusle tilbake til hverdagen. De fleste tydeligvis veldig fornøyde med opplevelsen, og sammen med bandet har de nok en gang bevist at ungjazzen her hjemme helt klart er i front av det meste som skjer i den norske lydskogen.