Spøkelseshistorier fra storbyens dype skoger

(Arbeideren, Quartfestivalen, Kristiansand – fredag 9. juli 2004)
Foto: Promo / Kevin Foust

Quarten er tikket inn i sitt siste hele døgn når Noxagt går på scenen, men midnattstimen er enda ikke over. De sniker i gang settet før publikum egentlig er klar over at de er gått på scenen. Kjetil Brandsdal legger inn en basspuls i hallen, mens praten enda går livlig i salens mørke. Snart legger Jan Kristian Kyvik på nok trommer til å rive høyhus, mens Nils Erga banker løs på strykerstrengene sine som like gjerne kan assosieres med hylende feedback som til dødsrop.

De sparker løs med et sett som i et sekund kan være seigt og primalt, for så i neste øyeblikk utløse et lydinferno av episke dimensjoner. Denne vekslingen av grep skaper det nødvendige arsenal av innspill slik at bandets musikk aldri blir kjedelig eller endimensjonal gjennom en hel konsert. Et dårligere band kunne raskt støtt på hindringer med dette minimalistiske oppsettet, men man har en følelse av at Noxagt ser utfordringer der andre ser problemer. Slik føles det i hvert fall når de veksler mellom blytunge trommer til en enslig stryker.

Bilder og stemninger
De tre klarer å skape flotte detaljer på egen hånd, særlig er Kyviks trommetalent maskinelt til stede uten å miste jazzfølelsen, men det er i helheten de finner frem til den virkelige magien. I full enighet er Noxagt et av landets desidert mest stemningsskapende band. De skaper bilder og stemninger langt utenpå det som er synlig i salen; det er nesten så de klarer å gjenskape de dype skogers myrtåke i storbyens neonlys. Resultatet er både et heseblesende driv på høyde med det Mogwai gjør i sine beste timer og et utsnitt fra den norske lydskogen.

De avslutter massivt, slamrende og hylende med et publikum som ikke teller mange, men som likevel er oppslukt i bandets drønn og dypdykk. De er definitivt verdt å se for de fleste av våre lesere med sans for mørket i musikken.