Dead Girls Don’t Cry – Ensformig dødsflørt

Nekromantix spiller musikk som gir deg følelsen av å være i en avfolket, grå og dyster wild west-by. Saloonbandet i Lucky Luke på spøkelsesjakt, Gravferds-Helldorado med punkassosiasjoner. Dystert som bare det, med et veldig driv hentet fra punken. Siste album ut Dead Girls Don’t Cry fortsetter i sedvanlig spor. Dessverre blir det fort ganske så uspennende.

Problemet med de tre dødsflørterne er at låtmaterialet deres i lengden blir fryktelig ensformig. Og når høydepunktene lar vente på seg blir hele produktet kjedelig. Låtoppbyggingen blir gang på gang altfor ensporet. Den samme oppskriften følges på låt etter låt uten den helt store melodien, som kunne gjort gull av gråstein, noen gang kommer.

Unntak finnes jo selvfølgelig, Where Do Monsters Go er en veldig fornøyelig affære med sin underfundige filosofering over monstrenes liv etter skrekkfilmens slutt. Refrenget er like uimotståelig som teksten, og gjør låten til et av albumets absolutte høydepunkter, sammen med tempoballaden Ghoulina og tittelkuttet.

Live skal Nekromantix være noe av en opplevelse med voldsomt trykk og energi. Men de har problemer med å overføre den samme lidenskapen og den virkelig gode følelsen til plate. Det funker i små sjeldne øyeblikk, men dessverre altfor sjeldent. Alt i alt er Dead Girls Don’t Cry et album å fort bli lei av, middelmådig som det er.