Garage – Garasjerocken har endelig fått en fremtid

Garasjerock er en sjanger som ofte virker å være bundet opp av strenge regelsett. Flere band synes dessuten å ha blitt såpass bundet av disse reglene at de helt glemmer å ta med sin egen visjon i regnestykket. Dermed risikerer sjangeren å bli kjedelig utvannet og tørr for andre enn puristene. Noen band, som Reigning Sound, The Ricochets eller The Detroit Cobras, makter likevel å skape nok særpreg og viser at det fremdeles er liv i den gamle skuta.

Men nå er det blitt sluppet et album som virkelig åpner for nytenkning i denne delen av rocken. Ironisk nok er det et jazzband som tar på seg ansvaret. The Thing har i en årrekke vært et høyst respektert band som har fanget den unge frijazzen på en frisk måte. Deres kvaliteter har vært synlig både på scene og plate. De har banket ut sine egne perler så vel som å gjøre inspirerte versjoner av låter signert størrelser som Don Cherry og PJ Harvey.

I forbindelse med utgivelsen av albumet Garage varslet de et angrep på den omdiskuterte garasjerocken. Resultatet er blitt et inspirert møte mellom frihet og tradisjoner. Med tolkninger av blant annet frijazzhelter som Peter Brötzmann så vel som garasjeklassikere som The Sonics, er resultatet et spennende album som makter å fange det umiddelbare med det utfordrende på en særdeles snedig måte.

The Thing har tidligere fremvist materialet fra scenekanten. Men det må sies at de settene de leverte under Oslo Jazzfestival i august var mer intense og utleverende enn det de legger frem på denne platen. For øvrig en problemstilling det er vanskelig å komme utenom.

Med en trio som The Thing er det umulig å se for seg at materialet ikke skal kunne utvikle seg. De tre musikerne kan, både sammen og hver for seg, regnes blant de beste utøverne innenfor jazzsegmentet. På dette albumet virker det som om Mats Gustafsson lar sjelen blø ut av hornet sitt, mens Paal Nilssen-Love med sitt fantastiske trommespill og Ingebrigt Håker Flaten på bass, er så samspilte at de nærmest er som et individ å regne.

Det som kanskje kommer som en overraskelse er hvor nære The Thing legger seg opp mot originalene de her tolker. Med det menes ikke at de følger linjene til opphavsmannen stramt, men at de snarere finner essensen i råmaterialet. Som i den deilig dansende Have Love Will Travel som de former om til sitt eget uttrykk.

Det samme skjer både i Art Star av Yeah Yeah Yeahs og i Aluminum av The White Stripes. Fundamentet i låta fanges av bassfingrene til Håker Flaten, før Nilssen-Love og Gustafsson kaster seg på med all tenkelig kraft. Det hele ender opp som magisk, majestetisk og deilig garasje. Alt på én og samme tid…

Det burde kanskje være lettere for et jazzband å fange låter gjort av andre jazzmusikere? Vel, ikke når låtene er signert kjemper som Peter Brötzmann og den noe mer ukjente, men like mektige Norman Howard. The Thing lar seg ikke skremme av sånne størrelser. Deres versjon av Haunted er i deres tolkning et gripende stykke musikk av høy klasse. Med Gustafsson i front, låter det både sorgfullt og elektrisk. Når de i det hele tatt klarer å toppe dette med to egne bidrag, som ikke står tilbake for noe annet på platen, er det egentlig ikke spesielt mye å utsette på en av de definitivt mest spennende jazzutgivelsene i år.

Hva har denne musikken egentlig med garasjerock å gjøre? FOR Ved første øyekast ser ikke The Thing ut til å mange likhetstrekk med rocken. Men tar vi et nærmere dykk inn i materien som ligger begravd i materialet her, kommer det frem at disse jazzmusikerne deler både intensitet og idealisme med rocken som tolkes.

En deilig primal bluesfølelse hviler dessuten over Garage og fôrer hele albumet med en sjelfull dressing som får resultatet til å bli like smakfullt for både tidligere kjenninger av trioen så vel som garasjerockere med en viss frihetstrang.