Word Of Mouth – Bare rock’n’roll

Det er ikke lett å spille rock i disse dager. Uansett hva man foretar seg så har det blitt nesten garantert blitt gjort før. Og faren for da å bli avfeid som en middelmådig kopist av det besserwissende musikkpoliti er skremmende tilstedeværende.

Britiske The Blueskins må i så måte ha sett varsellampene blinke, men har ikke latt seg skremme nevneverdig av disse. Og når alt kommer til alt skal vi prise oss lykkelige over at de på denne debuten valgte å kjøre på det trygge fremfor å bevege seg mot de eksperimentelle vidder.

For er man på utkikk etter en garasjerockskive pakket inn i et retrospektivt lydlandskap med skitne jeansgutter på omslaget, så er Word Of Mouth et i overkant sikkert tips. Det slår på en måte aldri feil når gnålete gitarer får danse fritt sammen med rumlebass og en halvt skrikende vokal som bare vil råkke og rulle til morgenen gryr.

Å si at superkule bidrag som Bad Day, Girl og Change My Mind ikke er henrivende gode rock’n’roll-låter, er mer eller mindre det samme som å hevde å ikke like rock som uttrykksform. Og de som eventuelt måtte være av den oppfattning, kan egentlig bare ha det så godt… Det er mulig dette bare er rock’n’roll. Men det er nå en gang slik vi liker det, er det ikke?