Into The Racer Age – Hardrock med syttitallsinspirasjon

Racer Age sparer ikke på kruttet på sin andre EP. Platen åpner med den forrykende Old, en sang som er både fengende og heftig. En åpnig som tyder veldig på et samspilt band med gode prestasjonsevner. Noe som fort legges merke til, og som varer gjennom hele plata, er at gitarsoloene har en tendens til å bli litt lange og tildels masete.

The Day I Died er derimot et bilde på Racer Ages mer eksperimentelle side, men likevel klarer de å holde tempoet oppe hele veien. Dette sporet er åtte minutter langt, og den nevnte syttitallsinspirasjonen merkes tydelig. Sangen skiller seg klart ut fra resten av platen, hvor de lange gitarpartiene har en tendens til å bli litt slitsomme. Men akkurat her passer det perfekt, og godt hjulpet av trommespillet blir det platens klart beste bidrag.

Racer Age fortsetter med Blues Inc.. Også dette er et langt spor, men vært å legge merke til, for dette er en sang som også rent musikalsk fungerer bra. I forhold til resten av innholdet på denne utgivelsen kan vokalen bli litt tam på noen partier, men her gjør resten av gjengen opp for det.

Alt i alt er dette seks svært gode spor, og det er ikke vanskelig å sitte tilbake å synge med etter et par gjennomhøringer. Noen minustegn finnes dog, men særlig mange er det ikke.

De overnevnte gitarsoloene kan bli slitsomme, og iblant blir også vokalen noe tam. Men dette er et band som er på vei framover, og med årene kan de forbedre seg betraktelig. Og overaskelsen vil ikke bli stor dersom vi snart ser disse gutta med en fullspors plate.