Hot Fuss – Ujevnt fra The Killers

For det er liten tvil om at første del av debutplata til The Killers sannsynligvis er noe av det beste som er gitt ut av denne typen musikk i 2004.

Åpningslåtene Jenny Was A Friend Of Mine og debutsingelen Mr. Brightside er typiske indierocklåter med et særpreget britisk sound, Smile Like You Mean It er en åttitallsinspirert, synthpreget perle og andresingelen Somebody Told Me er hedonistisk rett-på-sak rock’n’roll på sitt ypperste.

Musikalsk er det blitt trukket linjer mellom The Killers og blant andre Duran Duran og Interpol, mens Brandon Flowers’ stemme kan tidvis være til forveksling lik Noel Gallaghers. Gruppas største inspirasjonskilde har nok likevel vært The Smiths. Alle i bandet er selverklærte The Smiths-fans, uten at Hot Fuss noen gang bærer overtydelig preg av dette. Vokalist og låtskriver Flowers ungår også å være like politisk som Morrissey, noe som kanskje er like greit.

Platas kanskje sterkeste låt, All These Things That I’ve Done, begynner rolig og nesten John Lennon-aktig, beveger seg tilbake i det velkjente indiesporet, før det hele bygger seg opp til klimaks med et suggerende gospelparti hvor Flowers messer ut ”I’ve got soul, but I’m not a soldier”. Nesten like fengende er On Top, som med sin iskalde synthmelodi og vekslende rytme gjør det umulig ikke å trekke paralleller til New Order.

Og her kunne albumet godt ha sluttet. For der første del av Hot Fuss er, om ikke akkurat nyskapende, så i alle fall særdeles underholdende og hørbar, så er den siste delen av plata delvis drepende kjedelig og på grensa til flau. I stedet for å la lytteren sitte igjen med et stort smil om munnen, så heller følelsene mer mot frustrajon og oppgitthet etter at den trege og intetsigende Everything Will Be Alright avslutter rundt 47 ujevne minutter.

Ingen krever at en debut skal være perfekt. Men å gjennomføre med stil er kanskje ikke for mye forlangt.