Last Supper – En profets siste måltid

Det er en betegnende tittel som fronter den nyeste utgivelsen til det anglo-norske jazzbandet Food. Last Supper er det siste albumet gruppa spiller inn med den eminente trompetisten Arve Henriksen. Hans plass overtas av Nils Olav Johansen på gitar, stemme og elektronikk. Men frem til han trer opp på scenen er fremdeles trompeten til Henriksen ett av de ledende elementene til dette strålende orkesteret. Man kan kanskje mistenke at det endelige resultatet vil svikte når et av medlemmene har erklært seg ute av bandet før plata slippes, men dette er heldigvis ikke tilfelle. I stedet tar Last Supper opp tråden fra sin fine forgjenger Veggie.

Albumet begynner stille; bandet sniker seg i gang med Exeter Opening. Det er ikke det massive som står i fokus for denne kvartetten – i stedet velger de å smyge seg på lytteren. Deres finfingrede instrumentering klarer denne rollen uten de største besværelsene, og før man vet ordet av det er man forført av deres lavmælte toner. Man vet hva man får med Food, men like fullt klarer de å overraske med sin lekne tilnærming til materialet.

Det er de to blåserne som oftest tar teten på sporene denne gangen. Iain Ballamy har lenge vært en saksofonist av rang og viser sine talenter med stor kraft på albumet – når han suppleres av den fantastiske trompeten til Arve Henriksen er det en av de sterkeste blåserrekkene i europeisk jazz som viser vei. De to leker både alene og sammen på fundamentet til den erfarne bakseksjonen til Thomas Strønen på trommer og Mats Eilertsen på bass. I tillegg drysser de elektroniske triks over sin jazzisme på en forsiktig og stilrett måte.

Det har alltid vært en følelse av vår arktiske topologi i jazzmusikken her hjemme – man har hørt både granitt og iskalde bekkespring mellom tonene. Dette har gjort noe av musikken litt anonym i mengden av utgivelsene som flommer frem fra by og bygd, men heldigvis plager ikke dette Food. Denne kvartetten er rett og slett en av de fremste vi kan by på her hjemme og lyden av landet blir dresset opp på den mest ærverdige måte når Last Supper sniker seg inn under huden til lytteren.

Bandet står nå ved et tydelig veiskille og det skal bli spennende å se hvor de går videre. Men med den glassklare visjonen de har fremvist så langt burde det stå klart frem for alle og enhver at deres reise vil være særdeles spennende å følge fremover.