Tyhjyys – Et langt skritt tilbake

Da undertegnede mottok forgjengeren Kuolema for halvannet år siden, var det en sann fryd å høre et dødsmetallband med et såpass særeget lydbilde. På Tyhjyys fortsetter Ajattara i samme spor, med tunge synthpartier, seige låter, finske tekster og en særdeles rå vokal som hovedingredienser.

Det som gjorde Kuolema til et bedre produkt enn dødsmetallalbum flest, var rett og slett den høye kvaliteten gjennom både melodilinjer og riff. Dessverre har finnene tatt et stort skritt tilbake på begge disse områdene.

Åpningslåten Sortajan Kaipuu og Pahan Tuoma kunne lett sklidd inn på Kuolema, men de fleste andre låtene mangler det ekstra elementet som gjorde forgjengeren så bra. Låtenes individuelle særpreg er i stor grad forsvunnet, noe som resulterer i at de fleste sporerne glir over i hverandre på svært forglemmelig vis.

De beste låtene demonstrerer likevel at Ajattara utvilsomt har det som skal til for å lage spennende dødsmetall. Det er derfor nærliggende å tro at bandet bare har vært en smule utålmodig med å få Tyhjyys ut i platehyllene.