Langtekkelig popfest

(Oslo Spektrum, Oslo – lørdag 4. desember 2004)
Foto: Thomas Olsen

Virgin har gjennom en årrekke nå nærmest kunnet hvile på laurbærene av suksessen fra sine største nasjonale artister. I utgangspunktet er det derfor kanskje ikke så unaturlig at tre av dem slår seg sammen og drar landet rundt på juleturne. Etterspørselen etter billetter har dog ikke vært like stor som arrangørene i utgangspunktet hadde forventet, noe som blant annet har ført til flytting av arrangementet til mindre lokaler og nedsatt aldersgrense.

Mindre sal
Da trekløveret Bertine Zetlitz, Lene Marlin og Morten Abel inntok Oslo Spektrum i går kveld var storsalen for anledningen derfor redusert i størrelse, adskilt med store tepper som fungerte som skillevegger. Med dette trekket fremsto salen likevel som relativt fullsatt.

Bertine Zetlitz

Stivt og litt tamt

Bertine Zetlitz fikk æren av å åpne på hjemmebane i Spektrum. Ikledd kåpe og kjole entret hun scenen til tonene av Kiss Me Harder, akkompagnert av blant annet produsent fra hennes ferske album Rollerskating, Fred ’Pleasure’ Ball og hans band.

Låtene signert Bertine Zetlitz fungerer i stor grad greit i plateform, men er av et format som ikke nødvendigvis lar seg overføre til scene uten drastiske inngrep i arrangementer og produksjon. Bertine har dessuten, til tross for sine seks år som plateartist, aldri har utmerket seg spesielt som livemusiker, noe som tildels kom tydelig frem under gårsdagens opptreden.

En marionette?
Med sine mekaniske bevegelser og ikke direkte imponerende vokalteknikk fremsto Bertine Zetlitz mest av alt som en ivrig amatør under sitt 55 minutter lange sett i Oslo Spektrum i går. Sterkt i kontrast til det helprofesjonelle diva-imaget hun ellers synes å spre rundt seg hvor hun enn setter sine ben. Men kanskje var det planlagt at hun skulle fremstilles som en marionettdukke?

Lene Marlin

Gjorde fin figur

En jente med betraktelig mindre sceneerfaring enn Bertine Zetlitz er Lene Marlin. Med unntak av turneåpningen i Stavanger fredag kveld, har tromsøjenta knapt stått på en scene og bydd på en hel konsert før. Derfor var nok også forventningene til Marlin betydelig lavere hos de fleste som hadde funnet veien til Oslo Spektrum denne lørdagskvelden.

Men som den av de tre stjernene med størst platesalg totalt sett (fordi hun i motsetning til sine turnekolleger også selger plater utenfor landegrensene), skulle Lene Marlin gjøre fordommene til skamme, tross kveldens korteste sett.

Selvsikker entré
Etter tyve minutters pause med sceneskifte kom Lene Marlin på litt før klokken 22 og gjorde en selvsikker entré med sin største internasjonale hit Sitting Down Here. Bandet virket med ett mer samspilte, og tonene fra Marlins tildels melankolske poplåter kledde salen inn i en drakt som sto betraktelig bedre til omgivelsene enn hva som var tilfellet for discodivaen som hadde gått av tyve minutter tidligere.

Lene Marlin virket både avslappet og tilfreds med både oppmøte og respons, og bød på det hun kan best; gode poplåter med kassegitar i bunn. På de litt raskere låtene gjorde dessuten backingbandet en utmerket jobb for å tilføre Marlins låter ekstra liv, hvilket både kledde låtmaterialet og Lene som fronfigur godt. Etter drøye 35 minutter ble kveldens korteste sett avluttet med en svært overbevisende fremførelse av tromsøjentas første singelhit Unforgiveable Sinner.

Morten Abel

Rutinemessig catchy

Etter ytterligere en lang pause, denne gang på godt og vel halvtimen, ble mannen de aller fleste hadde kommet for omsider introdusert. Av en eller annen fullstendig uforståelig grunn skjedde dette til tonene fra Blurs Song 2, hvor det heller ikke skulle være noen hemmelighet at det er Djuice som sponser popkongen fra Stavanger.

Etter litt famling med teppet som her skjulte både Morten Abel og hans band, kom musikerne etter hvert til syne med den solbrillekledde hovedpersonen i front og You Are Beautiful strømmende fra de store høyttalerne.

God popteknikk
Mangt har vært sagt og mer kan sies om Morten Abel og hans musikalske uttrykk, men det er vanskelig å ikke la seg rive med av de mest catchy poplåtene han har laget. Og disse finnes det mange av: Lydia, Tulipz, Hard To Stay Awake og Welcome Home er bare noen av bidragene vi fikk høre i går. På sitt beste fungerer oppskriften utmerket også fra scenen, noe Morten med stort hell viste under sitt nesten timelange sett i Spektrum.

Scenetekke
Med 25 års erfaring er det heller ikke mye å utsette på Morten Abels scenetekke, noe han både vet og liker å vise frem for sitt hengivne publikum. Ulempen er at det tidvis kan synes som om mannen går på autopilot, og at dette er noe han gjør av ren rutine snarere enn å forsøke å tilføre showet ekstra substans eller krydder.

Etter som klokken nærmet seg midnatt hadde en del konsertgjengere allerede forlatt Spektrum, enkelte til fordel for å fortsette å nyte oslonattens uteliv på steder med billigere øl, mens andre kanskje hastet i vei for å rekke siste t-bane hjem. I alle fall kunne det synes som om panikken for ikke å bli ferdig i tide også hadde grepet popkongen på scenen, som avsluttet kvelden med særdeles smakløse The Birmingham Ho som andre og siste ekstranummer, mens betraktelig lekrere Be My Lover ble ofret for å få satt endelig punktum til midnatt.

Totalt ble trippelkonserten med Bertine, Lene og Morten en forholdsvis langdyg affære. Forsinket start og lange pauser må nok påta seg litt av skylden for dette, men når alt kommer til alt så er det først og fremst artistene selv som har ansvaret for å underholde publikum. I Oslo Spektrum ble nok ikke alle forventningene innfridd, til tross for at Lene Marlin spesielt gjorde en god figur selv om hun tilsynelatende kun hadde fått i oppgave å være pauseinnslag.

Turneen fortsetter i følgende arenaer:

tirsdag 7. desember: Peer Gynt-salen, Bergen
torsdag 9. desember: Trondheim Spektrum, Trondheim
lørdag 11. desember: Bodø Spektrum, Bodø
mandag 13. desember: Tromsøhallen, Tromsø