Rearviewmirror – Overbevisende oppsummering

Det er i seg selv interessant å studere utviklingen til ett av de få gjenlevende grungebandene, hvis det fortsatt er lov å bruke den betegnelsen. CD 1, som har fått navnet Up Side, vitner om et ungt og svært lovende band med utrolig sans for gode melodier. De fire åpningssporene Once, Alive, Even Flow og Jeremy er alle udiskutable nittitallsklassikere som demonsterer Pearl Jams tyngde i det tidligere grungelandskapet.

På CD 2, som naturlig nok heter Down Side, presenteres vi for et voksent og roligere band. Down Side åpner med den usedvanlig vakre Black som følges opp av glitrende rocklåter som Daughter, Immortality, Betterman, Last Kiss og I Am Mine. Alt i alt virker Down Side som en mer gjennomført samling enn Up Side. Låtene holder gjennomsnittlig høyere nivå, selv om stemningen til tider kan bli litt vel rolig.

Det største problemet med Rearviewmirror er at Pearl Jam ikke har klart å begrense seg i det hele tatt. Det er hevet over enhver tvil at bandet har et fabelaktig låtregister, men det virker en smule voldsomt å presentere hele 33 låter. Dette resulterer nemlig i at de beste låtene vannes ut av mindre interessante spor, og da spesielt på Up Side discen. Likevel inneholder dobbeltalbumet så mange suverene låter at man umulig kan forsvare en dårligere karakter enn en femmer på Panoramaskalaen.