The Futureheads – Nok et engelsk blaff

Britiske band har lenge hatt en tendens til å ha en umiskjennelig sound som gjør det lett å plassere dem på kartet, om de befinner seg innenfor den ene stilarten eller den andre så er lydbildet britisk, og det er også tilfellet med The Futureheads fra Sunderland.

Problemet med dette opplagte britiske lydbildet gjør det svært så vanskelig å skille seg ut fra mengden. Hvor stiller så The Futureheads seg i mengden av unge håpefulle band som altfor ofte blir hypet i sitt hjemland? Med sitt selvtitulerte debutalbum kombinerer de fengende popmelodier med snev av postpunkteft – XTC møter Hot Hot Heat kan en si, med visse modifikasjoner. Bandet hevder selv å være influert av bl.a. Devo og Fugazi, noe det er veldig vanskelig å høre, om ikke umulig.

Styrken til The Futureheads er at låtene er alle som en ganske så umiddelbare. Det er enkle melodier som det er vanskelig å mislike – allerede ved første låt, Le Garage, er smilet på plass. Lett og lystig, absolutt hørbart. Neste melodi ut Robot fortsetter i samme stil, det samme gjør den neste, og den neste, og den neste, helt til albumets slutt. Var det én eller femten låter?

Problemet er altså låtenes likhet, særpreget mangler innad i albumet, svært få av disse fengende lykkepillene skiller seg ut, det hele føles som en eneste stor masse. Og med femten låter kunne det hele lett vært kuttet ned til kanskje ti låter som enklere ville satt sitt spor. Utgangspunktet er bra, men produktet virker ikke helt gjennomtenkt.

Joda, The Futureheads fenger og albumet deres har da så absolutt sine øyeblikk, et par tre vorspiel-vinnere er det også her, f.eks First Day, men alt i alt så makter ikke bandet å gjøre debuten sin til noe ekstra. Liker du musikk med referanser til XTC og lignende bør du heller velge skotske Dogs Die In Hot Cars.