Gnist – Fruktig og lettdrikkelig

Åsmund Gylders hjemmesider gir et bilde av en elskverdig og engasjert artist som gjennom hele sin karriere har vært opptatt av sin plass i verden så vel som sitt nærmiljø. Det sier noe om Gylder at han som tenåring ga bort inntektene av sin første singelplate til bevaring av Pensjonistkafeen på Haugenstua(!).

Siden Gnist sies å være en personlig utgivelse, er det nærliggende å tro at denne ettertenksomme godmodigheten er blitt overført nokså ukritisk til platerillene. Til tross for en vakker stemme og gode intensjoner er dette platens store problem.

Det oppstår nemlig fort vansker i forholdet til lytteren når den musikalske dynamikken mangler og resultatet blir ufarlig og ensformig. Det er alt for langt mellom de markerte overgangene på Gnist, og det som kunne bli en helhetlig utgivelse er dermed blitt en musikalsk flatpakke. Funksjonell og billedskjønn, ja visst, men samtidig provoserende lite provoserende. Det som er potensielt vakkert eller slående drukner i midttempoviser og balladeri som gjør det for enkelt å stille seg likegyldig til hele prosjektet.

På den annen side er det initiativ her som imponerer mer enn andre. Sanseløst er en sang som har noe urovekkende ved seg som kaller nysgjerrigheten til live. Men ellers på denne utgivelsen får klisjeene alt for ofte råde grunnen, både i både tekst og musikk. Tekstknepet i Akkurat Nå er forresten utført minst to ganger før på norsk, og oppleves derfor som lite annet enn en tom frase.

Med seg på platen har Gylder et helt arsenal av musikere, blant andre Simone Larsen fra D’Sound – uten at det gjør så mye fra eller til. Bruken av strykere på tre av låtene er midletid mer vellykket. Gnist er likevel først og fremst musikk for nyforelskede tredveåringer som trenger et lydspor til Chenet-orgiene. «Fruktig og lettdrikekkelig som det heter i katalogen fra Vinmonopolet.