Jim Stärk – Detaljrik eleganse

Både debuten Ten Songs And Hey Hey og oppfølgeren No Time Wasted hadde sine høydepunkter, men led sterkt av et noe ujevnt låtmateriale. Jim Stärk er et mye mer gjennomført og gjennomarbeidet album enn disse og kan i tillegg skilte med noen perler av noen sanger.

Det musikalske landskapet som Jim Stärk beveger seg i har ikke forandret seg det døyt siden sist. Vi snakker fremdeles om velskreven og ikke minst velspillt vestkystpop slik vi kjenner det fra artister som Jackson Browne, Crosby, Stills And Nash og James Taylor. Ikke minst sistnevnte er det lett å trekke frem i denne sammenheng.

Både musikalt og i sammenligning med vokalist og låtskriver Einar Stokke Fadnes’ stemmeprakt tåler det sammeligning med Taylor. Både åpningslåten I Do og Going Down That Lonely Road taler nesten for seg selv

Først og fremst er det de sterke låtene som gjør Jim Stärk til en sterk utgivelse. Der hvor de tidligere albumene hadde rikelig med påfyll, er det lengre mellom fyllstoffet på denne utgivelsen. Ja, de er nesten fraværende. I Do og Going Down That Lonely Road er allerede nevnt og er begge glimrende låter som pirrer øregangen.

I tillegg er det både verdt det og på sin plass å nevne bidrag som The Word That Makes You Sing, Don’t Stop (med vakre og utsøkte strykere), popperlen Do It Right og avlutningssporet No Flowers. Og når de har hatt hjerte til å inkludere forrige sommers sommerlåt nummer én, og sangen som fikk et samlet Norge til å bli morgenfriske, Morning Song, da snakker vi om et kobbel med småmelankolske popperler.

Arrangementene og produksjonen, som for øvrig er gjort i Tsjekkia, er delikate og detaljrike og gjør albumet til nesten komplett lytteropplevelse. At det til tider blir for mykt og tilgjengelig får heller være. God låtskriverkunst og musikkfremførelse bør verdsettes.Jim Stärk er enkelt og greit Jim Stärk på sitt aller beste.