So Much For Staying Alive – Vårens største skuffelse?

Hvor er det blitt av de grensesløse triste låtene? De varme fremføringene og de himmelsk gode låtene? Hvor er det blitt av alt det som var godt med Kristofer Åström & Hidden Trucks nestenklassikere, Leaving Songs og Northern Blues (begge utgitt i 2001)?

Istedet byr Kristofer Åström og resten av bandet nå heller på tradisjonell indiepop det går tretten på dusinet av. Nå er det likevel ikke direkte dårlig popmusikk svenskene driver med på So Much For Staying Alive. Men når vi forventer vakker og sart folkrock og istedet får servert poprock av helt standard klasse, da er det grunn til og lov til å bli skuffet.

Resultatet av «omleggingen» kunne selvsagt vært enda verre. For selv om albumet er tappet for de helt store høydepunktene, er det likevel et par låter som er verdt å rette tommelen opp for.

Åpningssporet Midnight Sun er for eksempel en helt grei poplåt med et ganske suggerende gitarparti, mens The Wild spretter av gårde i fint poptrav og kommer da i mål til slutt.

Best er Kristofer Åström & Hidden Truck når de roer seg betraktelig ned og høres ut slik vi kjenner dem fra før av. Akkurat slik de gjennomfører det i The Burn, Until Tomorrow, Empty Hands og platas desidert beste innslag, Man Of Steel. I disse sekvensene av platen kan vi – iallfall i et svakt øyeblikk – nesten tilgi dem.

For et nesten hvilket som helst annet band hadde resultatet vært mer enn godkjent. Men når produktet er signert Kristofer Åström og hans Hidden Truck er det ikke til å komme forbi at det hele oppleves som en gedigen skuffelse. Beklageligvis.