Guero – Beck in business

Singelsporet E-Pro har æren av å åpne albumet. Her viser Beck seg fra sin beste side mens han traller og danser seg gjennom de suggererende funky riffene som trekker låten i land og gjør den til en dansegulvkiller av de sjeldne. Like smidig er han i latininspirerte Qué Onda Guero, mens Girl har et ruvende refreng som setter seg umiddelbart. Og blir der.

Albumets første halvdel inneholder utvilsomt de mest slående bidragene, og flere av dem bør også ha stort hitpotensiale. De øvrige sporene er noe mer anonyme i formen og kan ikke defineres som Becks mest interessante arbeid til nå. Det betyr likevel ikke at mannen har gått tom for gode ideer, for han utviser også her gode tendenser både som utøver, produsent og arrangør.

Lek og moro er blant elementene som preger Guero aller tydeligst. Men enkelte steder er dette så fremtredende at det går på bekostning av låtmaterialet, som i seg selv i utgangspunktet er stødig. Et godt eksempel på dét er bidraget Hell Yes.

Oppsummert kan Guero passere som lillebroren til Mellow Gold, Odelay og Midnite Vultures, men kommer neppe til å rekke disse forgjengerne lengre opp enn til knærne. Alt i alt en utgivelse med enkelte høydepunkter, men hakket for ujevn til å kunne karakteriseres som noe større.