Tourist – Ordinært fra Athlete

At Athlete har likhetstrekk med sine musikalske brødre i Coldplay og Keane er ikke til å skyve under en stol. Bare hør på gitarintroen til Half Light. Desverre for Athlete har disse to bandene allerede kapret og mettet det melankolske britpopmarkedet.

Ved første gjennomhøring melder følelsen seg om at man har hørt dette før. Ikke for å glemme den skremmende likheten mellom Joel Potts og Becks vokal. Trading Air har nesten litt for mange referanser til Eels-låten Susan´s House, både i oppbygging og lydbilde.

Men bandet byr likevel på noen interessante partier. De klarer på tross av den notoriske «vers-refreng-vers-refreng»-formelen, å skape enkelte sarte øyeblikk som fortjener oppmerksomhet. Trommene etter det første refrenget i Wires og den koslige giraten og lekne melodilinjen på I Love viser at guttene fra London til tider er inne på noe som gir Athlete en egen identitet.

Ellers finner vi klassiske gitarbaserte popriff og repeterende refreng som har en tendens til å sette seg godt i popfoten til lytteren. Modern Mafia er en slik låt. Det tøffeste på denne låten er at de har satt keybordet langt fram i lydbildet sammen med fuzzgitarer og hint av elektroniske breakbeats mellom refrenget og versene.

Athlete skal ha honnør for å holde arrangementene strengt i bakgrunnen på lydbildet. For mye av dette hadde gjort det hele litt for pompøst enn det låtene tillater bandet å være.

Selv med mange kvalitetsærkleringer klarer likevel ikke Athlete å levere et gjennomført produkt. Tourist drukner i mengden av melankolske poplåter og det er fristende å hoppe videre til neste plate på markedet.

Skal låtene på Tourist klare å konkurrere med Yellow og Everybody´s Changing må altså Athlete gjøre det bedre enn hva som er tilfelle her.