På rockens premisser

(Garage, Oslo – fredag 9. april 2005)
Foto: Einar Aslaksen

Hvordan du liker rocken din servert, er som med det meste annet en smakssak. Noen liker den myk og snill, mens andre liker den best rå, snerrende og voldsom. Var man tilhenger det første alternativet, var det nok ikke mye å skrive hjem om på gårsdagens konsert med svorske The Teenage Idols. Men var man en av dem som befant seg i sist nevnte kategori, det vil si blant ”rawk ’n’ rolleerene”, var det som en høytidsstund å regne.

Mye rock
For det var mye rock ‘n’ roll, og lite ømhet som preget settet gruppen presenterte. Vokalist Hallvard er på sett og vis det nærmeste vi kommer en fullkommen rockvokalist i dag. I kontant i bevegelse skrek han ut sine primale tekster, mens han brukte alle de scenetekniske knep en frontfigur kan ta i bruk for å få kontroll over sine tilhørerne. Da blir det klatring på høyttalere, fysisk nærkontakt med publikum og noen målrettende spark ut i den tykke luften i kjelleren på Garage Oslo som blir gjennomgangsmelodien.

Uten verbal kommunikasjon
Kanskje det morsomste med denne gruppen var hvordan medlemmene ikke kommuniserte med hverandre i det hele tatt under konserten. Den foxy bassisten Caroline kjørte sitt eget monotone bassløp fra start til slutt, gitarist German så ut til å være langt inne i sin egen lille verden av riff og rockfot og trommeslager Thomas hamret av sted uten å flytte blikket en millimeter fra trommesettet sitt gigget igjennom. Sånt blir det rock av, mine damer og herrer!

Trenger ikke forandre på noe
Det er ikke til å stikke under en stol at The Teenage Idols er et vanvittig hardtslående band. De går på scenen, valser over publikum med sin antenning av gammelt krutt, og stikker av gårde. Null tull med andre ord, bare en kompakt masse av rock ’n’ roll og gode låter. Strengt tatt trenger de aldri forandre dette formularet en tomme, ettersom det vil være like aktuelt 30 år fra nå. Bare se på The Stooges…