Slaglinjelaget – Råkker ikke lenger

Spetakkel, ja. De leverte en fin debutlangspiller i 2003 som ikke ufortjent ble tildelt en del skryt. Også undertegnede fant ting å glede seg over på debuten, og det lå derfor til rette for en fin bergenskklingende rimopplevelse igjen. Men i mellomtiden har ting gått i stå mellom de syv fjell.

Mens de på debuten kunne vise frem beats det var lett å bli glad i, er det denne gang spett med låter som gjør vei i vellinga. Slaglinjelaget låter traust og feigt, og helheten oppleves som en sammenrasket vase av ustrukturerte innfall. Ikke stopper det med at beatsa er forutsigbare heller, prestasjonene i mikken er også mildt sagt variable. Hadde det vært Wu-Tang Clan som hadde laget et slik lappeteppe av et album kunne den vært godskrevet sjarmkontoen. Men ettersom denne gjengen fra Bergen er lovlig langt unna å være noe norsk Wu-Tang, må pepper påregnes for slett innsats med denne skiva.

Det manglende engasjementet er hovedankepunktet for denne utgivelsen. Gruppen bobler fortsatt over av uforskammet stor selvtillit, men denne gang blir dette mer en hemsko enn et pluss. Kort fortalt er Slaglinjelaget som et slapt og blekt håndtrykk fra en gammel bekjent du egentlig ikke hadde regnet med å støte på igjen.