Get Behind Me Satan – Lek i rødt og hvitt
Det skal definitivt noe til å følge opp en plate som 2003s Elephant, som i sin tid selv galant tråkket over majestetiske White Blood Cells fra to år tidligere. Nå er altså dette tiårets mest forunderlige duo tilbake igjen. Og The White Stripes gjør som forventet: Leverer varene!
Men selv om det umiddelbart må kunne fastslås at Get Behind Me Satan ikke når opp til sine to nærmeste forløpere, er det ingen tvil om at Jack White vet hva han holder på med også denne gang.
Den ikke veldig representative førstesingelen Blue Orchid overrasket kanskje enkelte med Jacks dristige falsettvokal og småfunky bluesriff. Men etter at låten har fått satt seg, er det ikke vrient å innlemme den blant duoens imponerende rekke av godlåter. Resten av dette albumets spor låter ikke like direkte, men er snarere avarter av ting som er sådd gjennom gruppens fire første plater.
Albumet er ellers fullproppet med låter som ellers er krydret med banal søskenhumor(!) og duoens sedvanlige teknikk for enkel instrumenthåndtering. Garasjebluestrekkene er kanskje noe mindre synlige enn hva vi er vant til fra denne kanten, og låtene er i større grad bygget opp på pianokomp. For det går tross alt grenser for hvor mange ganger den samme formelen kan benyttes, uansett hvor vellykket den må ha vært. Noe Jack White synes å ha tatt litt hensyn til her.
Det er likevel på ingen måte snakk om et stilskifte eller fokusendring som vil få fansen til å avvise The White Stripes med det første. Get Behind Me Satan er tross det lille hamskiftet like fullt en forholdsvis typisk utgivelse signert duoen, som heller ikke etter dette er vanskelig å kalle vårt tiårs kanskje aller viktigste band.
