Lover Are Lonely – Koselig men uoriginalt

Hva skal til for et album ikke fullstendig drukner i det endeløse havet av ”singer/songwriter- møter-smått-fengende-pop”? Ett ord; originalitet. Det hjelper ikke hvor sånn passe sjarmerende artisten er når lytteren har hørt det hele så mange ganger før.

Og nettopp det er vel problemet med Lovers Are Lonely. Timo Räisänen er tidligere kjent som en av de mer sprudlende i livebandet til Håkan Hellström, og dette albumet har derfor vært ventet på lenge av den harde kjernen.

Som nevnt er oppskriften en kombinasjon av rolige akustiske låter kombinert med enkelte oppløftende superhappy, dog fortsatt like akustiske, poplåter. Hørt det før? Jo da, dette har vi vært med på mange ganger tidligere.

Rent isolert sett låter dette i utgangspunktet helt ålreit og trivelig nok. Men det er vanskelig å spore noe som utfordrer videre og forbi Timos behagelige viser.

Det er videre to ting som virkelig provoserer med Lovers Are Lonely. Det er for eksempel et lite paradoks at en som har spilt i bandet til Håkan Hellström serverer låter som dine føles som blåkopier av nettopp Håkan. Det er altså så som så med egenarten til Timo.

Det finnes ellers grenser for hvor mye naivitet og klisjeer lytteren blir presset til å høre rundt temaer som tapt- og vunnet kjærlighet. Visst skal en komponist og tekstforfatter kunne skrive om sine følelser, men det kan gjøres så ufattelig mye bedre enn hva som er tilfellet på dette albumet.

Men tross den strenge vurderingen til nå: Når alt kommer til alt er det ingen ting her som er direkte dårlig. De mest poppa låtene smaker sommerglede i all sin oppløftende lystighet. Hør bare på et bidrag som Goodbye Sad Songs, platens sterkeste enkeltspor. Like fullt bør tittelsporet Lovers Are Lonely kunne fremheves i positiv forstand. Begge disse er popvinnere av dimensjoner.

Timo Räisänens lavmælte komposisjoner er ikke fullt så bra, og brorpartene av melodiene her befinner seg der midt i det allerede nevnte St.Thomas-land. Når tekstene ikke kommer for godt fram og musikken spilles litt mer ukonsentrert, fungerer det dog.

Men når alt kommer til alt er det originaliteten som ødelegger for helhetsinntrykket; den er bare ikke der. Altfor mange ganger før har vi liksom hørt dette albumet tidligere, og trukket like mye på skuldrene som tilfellet er denne gangen. Helt sånn midt på treet altså!