40+ – Mye gammelt på nytt

Det er kanskje feil å snakke om gitarkameratene fremdeles, nesten ti år etter de ble oppløst, men som Halvdan og de andre sier; ”en gang gitarkamerat, alltid gitarkamerat”. Både Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen og Jan Eggum har tidligere gitt ut 40-beste plater, sistnevnte også med en 30-beste, og som sistemann ut har Halvdan Sivertsen nå gjort det samme. Dobbeltalbumet er karriereomspennende, og inneholder naturligvis alle sangene som den folkekjære visesangeren er kjent for.

En vri Halvdan Sivertsen har gjort, som de andre tre ikke gjorde, er å presentere tildels svært mange av låtene i ny eller alternativ innspilling. Nitten av i alt 41 sanger foreligger her enten som livekutt, eller som nyinnspillinger, og man kan spørre seg om dette er et heldig grep av Sivertsen. Sangene er ordnet i kronologisk rekkefølge etter når de er skrevet, og den første låten vi får høre i originaltappning er Levende Lyd fra platen Amerika som kom i 1985.

Kjærlighetsvisa og Nordaførr Vårvise, to av de virkelig store, kunne vært fine å høre slik de var originalt, og dessuten hadde det vært interessant å høre hvordan Halvdan Sivertsen hørtes ut i 1979. Lytteren må dermed skaffe seg platen Nordaførr fra dette året for å få oppleve originalene. På den annen side skal det nevnes at de versjonene som er med også er meget gode versjoner, så det er ikke et spørsmål om kvalitet, men heller kuriositet. Dessuten forteller Sivertsen i tekstboken at mastertapen til Kjærlighetsvisa har vært umulig å oppspore.

Videre følger sangene fra åttitallet, og som så mange andre artister fra denne perioden virker også flere av Halvdan Sivertsens sanger herfra nokså utdaterte. Det ville selvfølgelig blitt helt feil å utelate de på en slik plate, men med unntak av Levende Lyd, Frihet, Kjerringøy og Sommerfuggel i Vinterland er ikke disse de mest spennende. Sistnevnte er forøvrig kanskje den flotteste visen Sivertsen noen gang har skrevet, men også den er nyinnspilt her.

Kanskje er det å ta helt feil, men det virker som om Halvdan Sivertsen med nittitallet og gitarkameratene lot humoren komme inn i sangskrivingen. Fra 1991 og utover finner vi nemlig sanger som Ti Tusen Tommeltotta, Sverre Nord i Verret, Vi Vil Leve Lenge og Varm Kakao, Fjernkontrollen og Fantomet. Dette er Sivertsen som med varm nordnorsk humor prøver å ta dagliglivet på kornet, noe han kanskje har lært av samarbeidet med Øystein Sunde? Ikke at mannen ikke var morsom før, vi husker ham jo fra Labbetuss på barne-TV, men dette er et element som vi ikke finner i tidligere sanger på denne samlingen i alle fall.

Her prøver også Halvdan seg på et moderne eksperiment, nemlig hiphop på en ny versjon av Sverre Nord i Verret. Han skal ha ros for å prøve noe annet, og det er gjort med glimt i øyet, hør bare kommentaren helt på slutten av låten, men han er ikke Tungtvann heller. Det blir litt morsomt, men også litt teit. Her hadde det faktisk vært bedre med liveversjonen fra showene med Øystein Sunde. Varm Kakao, Fjernkontrollen og Fantomet derimot er bare fornøyelig, der han spiller rollen som meget forkjølet mann med trygg plass i sofaen.

Av alle våre visesangere gjennom tidene er det liten tvil om at Halvdan Sivertsen hører med blant eliten, og denne samlingen viser med stor tydelighet hvorfor. Selv om ikke alle sangene her er like gode er det en essensiell samler for de som allerede har Øystein Sundes 40 beste, Lillebjørn Nilsens 40 spor og Jan Eggums 40 Sanger.

Men hvorfor alle nyinnspillingene, Halvdan? Visst finnes det mange flotte liveversjoner av vakre sanger, og det kan være fristende å oppsøke gamle spor på nytt og se hva en ny tid kan tilføre, men signalet lytteren kan sitte igjen med er at låtskriveren kanskje ikke var fornøyd med originalene. Bare halvparten av alle sangene i original innspilling gjør konseptet litt forvirrende, i hvert fall hvis tanken var å oppsummere platekarrieren så langt. Kanskje ville denne ideen fungert bedre på en ren nyinnspillingsplate.

Man kunne nok kommet med mer kritisisme, men den er strengt tatt unødvendig og får heller spares til enkeltplatene. Dette er en av de få samlerne som faktisk trengs, denne har vi ventet på. At det ble så mye som 40 sanger føltes nok naturlig med tanke på at hans tre ”partners in crime” valgte samme antall på sine samlere. Noe annet ville satt Sivertsen i skyggen av de andre, og der hører han på ingen måte hjemme. Plusspoeng gis også for kommentarene til sangene. Det er bra med litt bakgrunn til det man hører på, så vet man litt mer om hvilken rolle sangen har spilt i artistens karriere.

Og til sist; hvis Tir’na Noir er Rogalands nasjonalsang burde Nordaførr Vårvise bli Nord-Norge sin. Hvis den da ikke allerede er det.