Signs Of A Struggle – Tam debut

De har lagt seg i et musikalsk leie som befinner seg et sted omtrent midt mellom Dido og The Streets. I så måte låter Mattafix ved første møte helt greit. Signs Of A Struggle er tross dette en plate som mangler kanter og som fort føles både monoton og tildels kjedelig.

Big City Life er en av låtene som vil kan bli stående tilbake som lydsporet til høsten 2005. Sånn sett er det langt bedre enn mye av det andre som herjer hitlistene for tiden. Men det hjelper så lite fordi denne, som albumet for øvrig, sklir like lett inn det ene øret som ut av det andre. Fullstendig uten at musikken klarer å engasjere i nevneverdig grad.

En behagelig og tildels delikat produksjon bidrar likevel til at albumet med stor sannsynlighet vil falle i smak hos den yngre garde, og da spesielt i fjortissegmentet som Mattafix til en viss grad føles konstruert for. Det er slett ikke sikkert at akkurat det har vært meningen, men det er ikke å komme forbi at dette mest av alt låter som lightversjonen av The Streets – skapt for et publikum som synes Mike Skinner blir for komplisert og vanskelig å forholde seg til.

Det er ingen bidrag på platen som fremhever seg som spesielle høydepunkter. Heller ikke Big City Lights. Alt glir nærmest seigt og fubemerkelig forbi. Og med unntak av bidraget 11.30 (om vi legger godviljen til), så er det ingenting ved platen som fester seg. I beste fall kan dette muligens passere som en vellykket bakgrunnsmusikk som kan passe til å bli spilt i heiser, som ventemusikk på telefonen, eller over høyttaleranlegget på kjøpesenteret.

Oppsummert er Signs Of A Struggle en forholdsvis uinteressant debut som neppe fortjener den oppmerksomheten den garantert vil få.