No Balance Palace – Fin balansegang

Gjennom de siste årene har danske band begynt å stramme grepet og bevist at våre flate naboer i sør har mer å by på enn D-A-D, Kim Larsen og Hanne Boel. I spissen for den nye danske bølgen finner vi foruten Mew og The Raveonettes også tidvis eminente Kashmir.

No Balance Palace er et jevnt og relativt godt album signert Kashmir. Både låtstruktur, tekster og musikk er bundet sammen på et vis som synes å passe dem som hånd i hanske. Noe ikke minst bandets ikke helt ukjente medprodusent Tony Visconti har klart å finne frem til her.

De lykkes videre godt i sin fremstilling av et uttrykk som både kan og bør kunne nå ut til et langt større publikum, også langt utenfor Danmarks landegrenser. Når Mew og The Raveonettes kan, bør det ikke være noe i veien for at Kashmir skal kunne få til noe tilsvarende. I alle fall ikke etter denne platen har fått satt seg.

Allerede i åpningssporet Kalifornia merkes det at bandet er i fin form. Musikalsk slektskap til sine landsmenn i Mew er tydelige nok, spesielt vokalmessig, mens det i gruppens musikalske uttrykk ikke er vanskelig å strekke linjer til et band som for eksempel Interpol. Og derfra er det ikke videre problemer med å trekke opp et navn som tidlig Echo And The Bunnymen og / eller The Sound, hvor de på denne platen regelrett har stjålet en rekke gitarriff fra. Hør bare på She’s Made Of Chalk.

Når det er sagt, skal det likevel ikke legges skjul på at Kashmir har funnet frem til en oppskrift som fungerer. Enn så uoriginalt dette på papiret kan se ut som, så er bandet i form av Kasper Eistrup i besittelse av en kyndig låtskriver. Det er i hvert fall ikke vanskelig å forstå hvorfor dette har slått an hos hjemmepublikummet.

Nevnte Kalifornia er et av platens mange høydepunkter. Ikke minst gjelder dette også for The Cynic, med David Bowie på gjestevokal, samt Ophelia som følger like etter og hvor Interpol-referansen blir særlig tydelig. Dog uten at det skal brukes mot danskene. Lou Reeds opplesning i Black Building bør kanskje også nevnes, men mest for syns skyld – og ikke fordi dette er platens beste innslag.

Selv om No Balance Palace er et tildels utmerket album, er det likevel litt vanskelig å karakterisere Kashmir som fryktelig originale. For dette har vært gjort minst like bra mange ganger før. Det de derimot vinner stort på er at platen kvalitetsmessig er svært jevnt bygget opp, produksjonen er god og at låtene i seg selv er av et slag som fortjener bred oppmerksomhet.