Martha Wainwright – Gull til Canada

Etter første runde i spilleren blir man overbevist om at Wainwright faktisk lager så fin musikk som alle skal ha det til. Etter andre runde skjønner man at tekstene er akkurat så geniale som forventet, og etter tredje omgang er du hekta. Det er sjelden tekst og musikk henger så godt sammen som i dette tilfellet.

Første låt på platen, Far Away, har allerede blitt en hyggelig gjenganger på norske radiostasjoner med et snev av kvalitet på spillelistene. Det merkelige er at man lett kan tro dette om resten av låtene på platen også- rett og slett fordi de klinger så fantastisk bra. De sitter med en gang. Du trenger ikke gå en runde med deg selv for å bli overbevist. Dette er rett og slett bare bra!

Musikken til Wainwright er av det rolige, vakre slaget, men samtidig så gripende og sår at du er nødt til å la deg rive med. Det samme gjelder tekstene som får deg til å legge ned boka eller det du ellers måtte holde på med mens du lytter, og bare hengi deg totalt. Her må det lyttes og grubles uten forstyrrende elementer. Dette er alvor.

Alle låtene kan vel kalles små høydepunkter, men det er likevel noen som utmerker seg mer enn de andre. Dette er tidligere nevnte Far Away, Ball & Chain og den brutalt titulerte Bloody Mother Fucking Asshole som er en real skjennepreken av de sjeldne, dog minst like vakker og ærlig som resten av innholdet på denne herlige samlingen.

Martha Wainwright har med stor sannsynlighet levert en av årets desidert vakreste musikkopplevelser på plate. Det er bare å bøye seg i støvet. Wainwright fortjener definitivt en plass øverst på pallen.