Faya – Svensk vemodighet

Dette er en kar som for mange vil være kjent fra gruppene Loosegoats og Songs Of Soil. Band som ved flere anledninger har høstet rosende ord for sin vakre presentasjon av roots og rocka country.

På denne platen har Kjellvander ikke overraskende lagt av gårde på en rolig vei, med sin lavmælte men likevel tydelige stemme. Han har skrevet samtlige låter på egenhånd, og levner ingen tvil om at det melankolske er noe han trives godt med.

Til tider er det gripende vakkert, mens det andre steder kan bli noe ensformig materiale. Man kan sammenlikne Christian Kjellvander med mange artister, men alle på hvert sitt sted underveis i plata. Dette er nemlig variert musikk, hvor du i en låt synes du kan høre det britiske pop-bandet James’ låter fra tidlig nittitall, mens du på neste hører et snev fra Palace Music. Det blir aldri rotete, men heller overraskende på en positiv måte.

Han vet også å bruke elementer i musikken som skaper en underlig stemning- som for eksempel på låten Dreadfull (Isn’t It), hvor kirkeklokker og korsang skaper en nesten litt skremmende behagelig følelse av at noe ikke er som det skal, selv om du likevel blir overbevist om at det kommer til å gå bra til slutt. Dette er en vemodig plate, men også et eksempel på en ekte varme i musikken man gjerne kunne hørt mer av.