Aerial – En Bush til å stole på

Aerial er altså Kate Bush sitt første album siden The Red Shoes fra 1993. Og før den utgivelsen brukte hun fire år fra Hounds Of Love dukket opp i 1985 til The Sensual World i 1989. Altså intet mindre enn fire utgivelser på tyve år.

Når det er sagt, er det med et lettelsens sukk vi kan konstantere at Kate Bush er tilbake i storslag. Aerial føyer seg pent inn i rekken av utgivelser med klassisk Bush-pop, slik bare hun kan gjøre det.

Med sin – som tittelen antyder – svevende popmusikk, båret av damas umiskjennelige stemme, byr hun denne gangen på avbalanserte låter som i stor grad preges av lavmælte og nakne toner, krydret med rytmiske krumspring her og der. Det hele varieres fra en barokk atmosfære i låten Bertie, via vaskemaskin-oden(!) Mrs. Bartolozzi, til langt mer lekende rytmiske utskeielser i spor som How To Be Invisible, Somewhere In Between og smekre Nocturn.

Første singel ut, King Of The Mountain, en slags hyllest til Elvis Presley, har æren av å åpne dette relativt store verket fra Bush. Aerial er for øvrig inndelt i to underkategorier; henholdsvis A Sea Of Honey og A Sky Of Honey. Altså et hav og en himmel av honning (hva enn det måtte bety). Sistnevnte bærer mer preg av rytmer og lek enn den første, som er mer nakent bygget opp. Men hele tiden er musikken pakket inn i et luftig teppe somm kler Kates låter som hånd i hanske.

Uavhengig av den litt mystiske inndelingen leverer Kate Bush varene, slik hun alltid har gjort det. Platen er sånn sett en erketypisk utgivelse signert dette britiske supertalentet, men bidrar sterkt til å opprettholde hennes status som en av tidenes viktigste kvinnelige leverandører av elegant popmusikk. At Kate fremdeles er originalen og en kilde til et hav av yngre utøvere som hun har inspirert opp gjennom årene, er hevet over enhver tvil. Med Aerial, hennes åttende studioalbum totalt, på CV-en parkerer hun sine etterkommere, og setter seg selv tilbake på toppen av den tronen.

Albumet scorer ellers høyt på et bunnsolid låtmateriale som er alt annet enn tilfeldig sammensatt. Mange av bidragene er forholdsvis lange, episke små verk, men hvor låtene er mer tilgjengelige enn på mange år. Forholdsvis fjern fra en plate som 1982s The Dreaming altså, men som ligger nærmere Hounds Of love i både form og innhold.

Etter tolv år må vi ha lov til å stille forventninger til en artist av dette kaliberet. Kate Bush innfrir heldigvis så det holder, for Aerial er en ellers svært jevn utvivelse bestående av utsøkte poplåter. Hun har for øvrig selv produsent albumet, i tråd med at hun har styringen med det meste her.