One Way Ticket To Hell… And Back – Toppen av popen

Britiske The Darkness var uspiselig (u)trendy på Permission To Land, men det hindret dem ikke i å lire av seg noen aldeles uimotståelige låter. Man takker sjelden nei til førtiminutter med tant og fjes, ispedd kastratsang og anselige mengder lugubre riff. Og dette er ting du får i bøtter og spann denne gang også – bare du orker å ta i mot alt sammen.

One Way Ticket, åpningsspor og førstesingel, er en god gammeldags rocker, Bald som er en velfungerende powerballade og enhver avdanket stadionrockers våte drømmelåt, Is It Just Me?, samt ytterligere syv bidrag som er mer gyselige underholdene enn de er veldig bra.

Men klovner som spiller rock er unektelig et ganske morsomt konsept, i alle fall hvis de ikke holder på for lenge av gangen. Justin Hawkins og hans edsvorne menn holder koken i en drøy halvtime, noe som er akkurat passelig med tid å forbruke på denne formen for tullball. Gruppen balanserer altså igjen på en knivsegg mellom det ekle og det underholdene, og igjen holder de balansen med et nødskrik.

Likte du ikke dette bandet fra før av, er det utenkelig at du vil like One Way Ticket To Hell… And Back, ettersom bandet ikke har noe som helst nytt å melde. Men fant du glede i Permission To Land, kan du se frem i mot en ny vinter med menn i tights, glorete riff og mye god stemning.