Fin kombinasjon

Foto: Nils F. Skumsvoll

I motsetning til flere tidligere opptredener hadde Thom Hell latt bandet sitt bli igjen hjemme. Bare tidvis hjulpet av en kollega på piano leverte sørlendingen en rolig og avdempet konsert, som mykt la an tonen for Jim Stärk.

Thom Hell inkluderte både gamle og nye bidrag i det fire låter lange settet, og skal man dømme etter det som ble levert fra scenen, er det grunn til å glede seg til albumet Every Little Piece, som kommer i butikkene 30. januar.

Etter Thom Hell var det altså duket for Jim Stärk, og det kan like gjerne sies først som sist at gruppen overbeviste uten å briljere. Og en annen ting: Frontfigur og vokalist Einar Stokke Fadnes har begynt å stå gjennom hele konserten, til forskjell fra ”sitter på krakken”-varemerket som har fulgt ham tidligere.

Trommesolo
Jim Stärks samspill på scenen er riktig bra, og det virker som om gjengen trives der oppe. Samspillet med publikum er derimot litt svakere, muligens på grunn av sitteseksjonen foran scenen. Av de som hadde det morsomst var muligens trommeslager Tom Rudi Torjussen, som slapp til med en trommesolo, et sjeldent innslag på en konsert som dette. Det fungerte bra og myknet opp publikum, som var mer enn fornøyde med Torjussens krumspring.

En annen fin detalj var når Thom Hell inntok scenen sammen med gutta i Jim Stärk, og ga sine lavmelte bidrag. Morsomt bare å se denne kombinasjonen på en scene.

Tynn sommerhit
Bandets største hit, Morning Song, ble selvfølgelig servert, og de tok seg den kunstneriske frihet å servere den i en versjon med et enklere lydbilde enn plateversjonen, hvor både blåsere og orgel ble droppet. Det ble ikke veldig vellykket; låten fremsto som litt for lang og litt for tynn.

Da var No Time Wasted, tittelsporet fra guttas andre album, mer vellykket og vel så populær blant publikum. Mens man er inne på publikum; det var et bemerkelsesverdig dårlig publikum på denne konserten. Det er direkte synd på de som opplevde Thom Hell eller Jim Stärk for første gang og måtte holde ut den konstante strømmen av støy fra de bakre rekkene. Og siden det var sitteplasser foran, var det heller ikke så lett å flykte nærmere frem til scenen.

Til dere som sto bakerst: Hvorfor dro dere ikke til den nyåpna Hard Rock Cafe med støyen deres, istedenfor å plage gjestene på en rolig popkonsert? Dere burde skamme dere!