Bliss – Skremmende ufarlig pop

Med denne utgivelsen bryter EMI med sin Idol-kritiske holdning, og det er vanskelig å forstå motivasjonen for det. De sier selv at de skal selge Tone Damli Aaberge som en norsk Norah Jones. Det er i beste fall et meget langsiktig prosjekt.

Aaberge fremstår som en uferdig artist som har blitt kastet inn i en altfor stor plateproduksjon altfor tidlig og der alt skal gjøres på kort tid. Hadde produsentene dårlig tid for å rekke julesalget? Musikken på Bliss fremføres uten feil og uten sjarm, og det samme kan sies om vokalen.

I den grad hun lykkes er det spor av det på coverlåtene Songbird og Burn For You, men hun når ikke helt frem her heller. Tone Damli Aaberge fremstår som en Eva Cassidy uten bekymringer eller en Katie Melua uten innlevelse. Det hele er pent, men man lar seg ikke involvere eller berøre, selv om hun skal ha positiv tilbakemelding for forsøkene på å variere med en litt jazza stemme på noen av låtene og ikke bare rettfrem-pop røsten.

Aaberge har selv vært med på å skrive en del av låtene, men til tross for det virker hun ikke overbevisende i sin formidling. Det minner mer om en resitering av en tekst der man først tok det tekniske, og da det skulle skapes en i man kunne legge prikken over var det ikke mer tid igjen.

Resultatet er blitt pen, pyntelig og tam popmusikk av en type man har hørt veldig mange ganger, og den klarer ikke å fylle et helt album. Her er det bare å be artisten om ikke å se seg tilbake, og ønske bedre lykke neste gang.