Wilderness – Sympatisk hyllest

Nå var det amerikanske Jagjaguwar-bandet Wilderness heldige. Heldige fordi den selvtitulerte platen deres havnet i bunken til en som er svak for inspirasjonskildene gruppen trekker veksler på. Det vil si Joy Division, The Cure, og til sist, men absolutt ikke minst, den suggererende Metal Box-utgaven av Public Image Ltd.

Noen ganger går de nesten litt for langt, det må bemerkes. Det er en slik nesegrus beundring Wilderness trekker frem, at man kunne nesten arrestert gruppen for plagiat. Men for dette ensemblet ligger det noe i det forbrukte begrepet ”same, but different”. Kvartetten ligner unektelig mye på forbildene, men på en hyggelig og sympatisk måte. De vet at uttrykket deres er som snytt ut av nesen på Ian Curtis og John Lydon, men prøver heller ikke å late som noe annet.

Denne selvinnsikten bruker de til å lage låter som hedrer pionerene på en god og konstruktiv måte. Kjøper du først låtene, som en hyllest til band som for evig og alltid har forandret populærmusikken, går du også trolig med på at skiva som helhet står støtt. Iskalde gitarer gnisses mot en klagende vokal, som igjen støttes opp av frekke trommer og en ruvende bass. Så enkelt, så avansert, alt ettersom hvordan man ser det.

Det kunne vært fristene å tyne bandet ytterligere for deres usminkede lefling med de hellige storhetenes uttrykk. Men så lenge produktet er bra, bør det være av underordnet betydning hvor mange ganger vi har hørt denne post-punk-pakken fra før. For er det noe Wilderness representerer, så er det brillefin musikk.