The Past Presents The Future – Kalkulert drømmepop

Albumet starter med et telefonsvarer-aktig taleinnslag som virker å være en beskjed til Marc Bianchi selv. Dette vitner om et forsøk på å være eksperimentell, noe det for så vidt er, men det har blitt brukt så uendelig mange ganger før, og da med et mye bedre utfall. Hvis det er en mening med det, så kommer den i alle fall ikke godt nok fram. En ny telefonsvarer-beskjed på hele to og et halvt minutt i form av låten A Small Setback To A Great Comeback blir bare utrolig irriterende.

Låtene på The Past Presents The Future har generelt blitt for lange. Med flesteparten av låtene på godt over fire minutter har det en tendens til å bli drepende kjedelig. De er pene, søte låter med en romantisk, drømmende og naiv følelse. Men mange av de har ikke noe interessant utvikling før halve låta har gått, og den smoothe, viskende vokalen til Bianchi er veldig lite variert.

Soundet virker utrolig kalkulert, og det virker som Bianchi har brukt mye tid på å produsere dette albumet. En småartig vri på teksten på Beatles-låta Here Comes The Sun dukker opp på The Great Parade, og det har blitt plass til både strykere, obo og klarinett som for så vidt gir et fyldig lydbilde.

The Good People Of Everywhere og A Match Made In Texas er albumets beste innslag. Sistnevnte funker faktisk så bra at man nesten kunne tro at det var en helt annen artist og den heller mot en fin blanding av Dandy Warhols og Postal Service.