Dyrt, men hyggelig i Tromsø

Foto: Anthony Hopkins / Dag Yngve Dahle / promo

I samarbeid med by:Larm var Panoramas fire offisielt utsendte medarbeidere altså blant aktørene som sto for innholdsproduksjon av engelskspråklige artikler, intervjuer og anmeldelser til den offisielle festivalavisen by:Larm News. For lesere i andre deler av landet betyr dette at innholdet og rapportene du her får lese i utgangspunktet ikke er produsert med tanke på Panorama, noe som også gjelder tekster signert Frode Jørum (de er i utgangspunktet skrevet som et reisebrev for Kroa i Bø og ikke ment som anmeldelser, og kan beskues i sin helhet på Kroas egne nettsider). Vi samler likevel opp noe av det våre medarbeidere opplevde og observerte under de hektiske dagene i nord, slik at også dere som ikke var til stede i Tromsø under festivalen får lese om arrangementene.

Panoramas offisielle team var på plass i Nordens Paris – og sannsynligvis verdens aller, aller dyreste by (Oslo go home!) – allerede onsdag for forberedelser til helgens begivenheter på musikkfronten. De ”uoffisielle” medarbeiderne dukket opp i Tromsø dagen derpå.

Forferdelig dyrt
Etter innlosjering i privat leilighet og ymse møter for å kartlegge helgens gjøremål ble gjengen samlet under felles måltid kombinert med skyhøye ølpriser onsdag kveld. En by med snittpris på en halvliter pils som bikker 70 kroner er intet annet enn fryktelig uholdbart! I kombinasjon med uvanlig tidlige stengetider bidrar disse faktorene sterkt til å svekke Tromsøs ry som en vellykket festivalby.

Da by:Larm gikk av stabelen samme sted for fem år siden, viste byen seg fra sin aller beste side, og står fremdeles som en av de beste by:Larmer gjennom tidene. Til tross for mange fine musikalske høydepunkter på byens mange scener, kan vi ikke si det samme om årets festival, noe som først og fremst skyldes prisnivået. Men også den relativt tamme responsen fra de lokale publikummerne trekker ned på helhetsinntrykket. Det virker som om tromsøfolket tviholder på følelsene sine og er livredde for å slippe dem løs – i alle fall ikke under en konsert…

Trivelig tross alt
Tromsøværinger er ellers et hyggelig og gjestmildt folkeslag som får tilreisende til å føle seg velkommen. For i denne byen er det i utgangspunktet uvanlig trivelig å være turist. Men prisnivået er uforskammet høyt, noe vi som innfødte nordmenn ikke hadde trodd skulle spille en så stor rolle ved besøk av en annen by innenfor Norges grenser. For hva må ikke de mange utenlandske delegatene tenke når selv hardbarka nordmenn som oss selv får fullstendig noia av prisene? For dette var ikke noe vi i Panorama var alene om å reagere på – inntrykket gikk snarere i retning om at ølprisene ble den aller største snakkisen der oppe i nord… Noe som først og fremst må skyldes lokalpolitikerne og den tilsynelatende monopoliseringen av utelivsbransjens prispolitikk. Dette er slettes ikke bra, Tromsø, men nok om det.

Videre i rapporten har vi derfor heller valgt å konsentrere oss mer om musikk. Panorama var som nevnt innledningsvis representert med flere medarbeidere på journalist- og fotografsiden, syv i alt, blant dem fire som offisielt var der for å jobbe. Her følger våre medarbeideres individuelle oppfatninger av hvordan vi opplevde fra de mange konsertene under by:Larm 2006.

Ornand Altenburg
VG-Teltet
Torsdag 9. februar 2006

Kaldt og koselig
Som første artist ut kom Ornand Altenburg og gjorde VG-teltet til en passende arena for hans varme og sjelsfylte musikk. Alene med sitt keyboard, bød Jim Stärk-stjernen på materiale fra sitt soloalbum bestående av en miks av blues og mer popbeslektet musikk.

Ved å hente frem gitar og munnspill løsnet stemningen i salen, og artist og publikum fikk mer direkte kontakt med hverandre. Noe som ble belønnet med fortjent applaus og oppløftende kommentarer.

Et stort telt plassert i kalde Tromsø er nok ikke den best egnede arena for denne typen musikk, noe som både påvirket konserten som sådan og publikummet foran scenen. Men heldigvis er Altenburg av et format som viste seg i stand til å fylle scenen med musikk som varmet det kalde teltet opp til en mer behagelig romtemperatur. Den evige kampen mellom musikerens kamp for å fylle de noe upassende omgivelsene med musikk som egentlig er bedre egnet i en mørk blueskjeller varte i rundt 30 minutter. Kampen endte for øvrig med borteseier til sørlendingen Ornand Altenburg.

Erik Sætrang Amundsen

Rockettothesky
Rica Acoustic Stage
Torsdag 9. februar 2006

Utenom det vanlige
Rockettothesky viste med sin demo-EP fra tidligere i år at hun har et uvanlig låtskrivertalent. Og med konserten på Rica viste hun at hun også kan formidle disse låtene på en meget sterk måte. I uegnede omgivelser i en tidvis hektisk hotellobby klarte hun å gi deler av publikum gåsehudfornemmelser. I alle fall om man satt nærme nok til å virkelig være på konsert, og ikke ble for forstyrret av omverdenen. Den skjøre og enkle musikken hennes er da også ekstra ømfintlig for «støy».

Hun hadde med seg forhåndsinnspilt keyboard og sang til denne når hun ikke koblet fra spilleren og hentet frem sin akustiske gitar. Begge deler fungerte godt og det er bare å kondolere på veien av alle de som passerte i lobbyen uten å få satt seg inn i de magiske øyeblikkene som fra tid til annen ble skapt denne kvelden.

Uvanlig god musikk, med uvanlig enkel midler fremført på en uvanlig god måte.

Erik Sætrang Amundsen

Surferosa
Rica Hall
Torsdag 9. februar 2006

De prøvde virkelig!
Vokalist Mariann Thomassen åpnet som vanlig showet både friskt og energisk. Hun fridde til publikum i et tappert forsøk på å løse opp stivheten og få tilskuerne til å nyte konserten: – Det er lov å ha det gøy selv om dere er på by:Larm!, prøvde hun seg med humor, men med en alvorlig undertone for å løsne litt på stemningen.

Hun oppnådde delvis respons på oppfordringen, og gjennom en periode av settet så det nesten ut som om publikum i salen hadde det like moro som Surferosa på scenen. Og etter å ha gjennomført sine mest kjente hitlåter, og Rica Hall kom så nært en konsertscene som en hotellobby kan, kunne Mariann avsløre at tilskuerne var fantastiske korister. Og akkurat det var de – for en stund!

Tross det faktum er dette et bransjetreff sørget Surferosa for å skape livlig nok konsertstemning gjennom sitt sett. Gruppens miks av poppete punkrock og synthpop går nødvendigvis ikke helt upåaktet hen. Ta mer enn gjerne turen til en Surferosa-konsert dersom du vil oppleve god stemning med høy partyfaktor. Husk bare på å plassere deg nærmest mulig scenen…

Erik Sætrang Amundsen

Diamond
Rica Hall
Torsdag 9. februar 2006

Ga seg på topp
Tromsøbandet Diamond ble stablet på bena i 2002 og har for lengst etablert seg som et hett navn i hjembyen, dog uten å klare å fange den helt store interessen i landet for øvrig. Denne kvelden skulle de få vise seg frem for bransjefolk og øvrige publikummere med sin harde powerpop og livlige energi. Suksessen kom ikke umiddelbart.

Frontet av sanger Tone Pedersen og keyboardist Trond Helge Richardsen, står Diamond for et musikalsk uttrykk med fotfeste forankret et sted mellom Blondie og Depeche Mode, det hele toppet og pakket inn i et goth-aktig ytre. De veksler mellom synthdrevne powerpoplåter og glødende ballader pakket inn med melodiske og mørke stemninger.

Men selv om de prøvde aldri så mye, så det ikke ut som om musikerne klarte å oppnå direkte kontakt med sine tilhørere. I hvert fall ikke før settets siste låt, Love No More kom – gruppens meste streite rocklåt. Noe som utgjorde en fin avrunding både for bandet på scenen og for publikum i salen.

Erik Sætrang Amundsen

Blind Archery Club
VG-teltet
Fredag 10. februar 2006

Slapp åpning, sterk avslutning
Til tross for navnet, viste Blind Archery Club seg å være ganske så presise i sin fremtoning. Spesielt når det kom til avslutninger som satt som blinkskudd.

I begynnelsen av settet sitt maktet ikke gruppen å fange publikums interesse gjennom sitt tette, dog energiske uttrykk. Bandmedlemmene virket derimot noe stive, og virket ikke å være i stand til å finne en mer avslappet holdning til hva de skulle levere.

Etter å ha servert en sakte og enkel låt, drevet av orgel og en passende lys vokal, halvveis gjennom settet, byttet de om på instrumentene og ble med ett satt i en annen stemning. Herfra og ut var de langt mer fokuserte og hadde det tydelig mer moro på scenen. Etter dette utviklet konserten seg til å bli bedre og bedre, og gruppen fant innimellom frem til et U2-aktig og rikt format som syntes å kle dem godt.

De fortsatte å bytte på instrumentene, mens opplevelsen stadig ble bedre. Kontakt med publikum eller ikke: Resultatet var i alle fall en riktig så god avslutning på en heller slapp åpning.

Erik Sætrang Amundsen

Napoo:
VG-teltet
Fredag 10. februar 2006

Gi oss mengder med vokal!
Napoo: har gjort seg selv bemerket med sin enkle og fiffige indiepop. Noe som er kjent både fra tidligere konserter og fra EP-en som de slapp i høst.

Det Oslo-baserte bandet åpnet sitt sett på by:Larm med tittelsporet fra EP-en, Johnston Is Sane, som er en positiv låt bygget opp med polyfonisk vokalteknikk som skaper en hyggelig atmosfære og som treffer publikum midt i fleisen med oppstemte rytmer. Det hviler noe skjeft og uvanlig rundt bandets uttrykk. Noen ganger gir dette musikken deres en interessant karakter, mens andre ganger gjør det musikken noe utilgengelig, og paradoksalt nok lite spennende.

Napoo:s musikalske uttrykksform kan sammenlignes med band som R.E.M., Ai Phoenix og Rondelles, men det er først og fremst vokalen som gjør at de skiller seg ut. Hver for seg er det kanskje ikke noe utpreget med stemmene innad i bandet, men sammen finner de frem til et fint og interessant resultat. Uheldigvis benyttet de ikke flerstemtheten ofte nok, for under denne konserten var det kvantitet som skapte kvalitet. Og fra den fine åpningen maktet ikke Napoo: å holde på atmosfæren helt inn til mål.

Erik Sætrang Amundsen

Superfamily
VG-teltet
Fredag 10. februar 2006

Live fra Las Vegas
Etter et par år med konsertopptredener på et lavere nivå enn bandet var tjent med, gjorde de noen drastiske endringer og kunne entre scenen i VG-teltet med overbevisende kraft fredag kveld.

Vokalist Steven Wilson tok kontroll med sin uvanlige og gode stemme samt innfløkte humor fra første strofe. Han styrte konserten fra start til mål og serverte det denne anmelder vil karakterisere som by:Larms beste konsertopplevelse i år.

Superfamily leverte flere hitlåter fra sitt debutalbum Back In Paris, med bidrag som Taxi Dancing og It’s A Lie som løftet stemningen i teltet til uante høyder. Ikke minst når det kommer til respons fra publikum.

Gruppens catchy og energiske poplåter var akkurat hva denne kvelden trengte. Etter å ha avrundet det hele med Rendez-Vous A Pasloup, Wilsons personlige favoritt (som alle øvrige låter var det), kunne dette like gjerne ha vært ”Superfamily – Live from Las Vegas”, som han selv oppsummerte det hele.

Erik Sætrang Amundsen

Elvira Nikolaisen
Storsalen, Kulturhuset
Torsdag 9. februar 2005

Mykt og lekkert
Det 25 år gamle stjerneskuddet Elvira Nikolaisen står foran sitt gjennombrudd og kom til by:Larm og Tromsø med en forsmak på hva mer vi har i vente fra den kanten. Da hun entret scene i Storsalen i Kulturhuset, var det kun hennes andre offisielle konsert fremfor et større publikum hvis vi teller hennes Alarm-opptreden som den første.

Hun taklet debuten bra, og virket komfortabel med situasjonen. Videre imponerte hun med et knippe nye låter plukket fra hennes kommende album Quiet Exit, som slippes i mars.

Hennes første singel, radiohiten Love I Can’t Defend kom som tredje låt ut i settet, noe publikum applauderte med respekt og tydelig gjennkjennelsesverdi. Elvira sang og trakterte pianoet selv, godt backlet opp av musikerne i bandet som takte størrelser som Knut Schreiner (Euroboys, Turbonegro) og broder Emil Nikolaisen fra Serena-Maneesh.

Elvira fremstår allerede nå som en habil låtskriver og i Tromsø bød hun på et knippe pianodrevne låter pakket inn i et mykt og delikat lydbilde med klare sommerlige referanser til den californiske vestkysten cirka medio syttitallet.

Til tross for litt teknisk krøll midtveis ut i settet, var publikum tydelig begeistret for den talentfulle artistens fremstilling av hennes fine låter. Og Elvira Nikolaisen kunne til slutt forlate scenen etter å ha avrundet med den kommende singelen Egypt Song, vel vitende om at hun hadde gitt en imponerende konsertforestilling.

Paul A. Nordal

Bjørn Berge
Storsalen, Kulturhuset
Torsdag 9. februar 2006

Eksentrisk Bjørn
Haugesunds store gitarhelt introduserte seg sel som ”Mitt navn er Bjørn Berge, og jeg spiller gitar”. Og gudene skal vite at det er nettopp hva denne mannen kan!

Det er faktisk ganske utroling hvordan denne mannen makter å få en enkelt gitar til å låte som et fullspekket orkester. Han spiller både teknisk godt, for ikke å glemme raskt, noe som gir inntrykk av at fyren sannsynligvis, i motsetning til øvrige nordmenn med ski på beina, må ha vært født med gitar mellom hendene. For dette nærmest inntrykk av at Berge knapt kan ha gjort annet enn å spille gitar i sitt liv til nå.

Sittende alene på scenen, kun med hjelp av sine gitarer, understreket bjørtnen fra Haugesund hvorfor han fortjener tittelen som en av landets aller dyktigste gitarister gjennom det siste tiåret eller så. Ja det er nesten sjokkerende å observere hvordan han gir sine låter en substans og et løft som er langt mer karismatisk enn hvordan han får resultatet til å låte gjennom sine plateutgivelser.

Noen av hans ferskeste spor, spesielt Here Comes The Devil hentet fra det rykende ferske albumet We’re Gonna Groove, var en opplevelse. Utover det, mikser han fint mellom eget låtmateriale og coverlåter som han tilfører sin helt egen vri. Deriblant Morphine og hans etter hvert så velkjente fortolkning av Red Hot Chili Peppers’ Give It Away, som han avrundet sitt sett med denne kvelden. Med bortgjemt entusiasme forlot tilhørerne salen med tydelig ære og respekt for haugesunderens bluesfylte gitarfunk.

Paul A. Nordal

Washington
Verkstedet, Kulturhuset
Torsdag 9. ferbuar 2006

Sofistikerte lokalhelter
De lokale heltene i Washington kom til sine egne og ble møtt med patriotisk, dog uvanlig stiv og høflig respons fra tromsøværingene.

Rent teknisk har dette bandet hva som skal til for å overbevise den mest kritiske blant oss. Likevel, tross den umiddelbare entusiastiske responsen fra hjemmepublikummet, så virket det nærmest som om tilhørerne sovnet utover i settet.

Uansett, konsertscenen i Verkstedet var fylt til randen med mennesker som var kommet for å la seg trollbinde av Washingtons delikate widescreen-rock. Bandet scoret i tillegg et par ekstrapoeng på sin strukturerte oppbygging av låter som ble kontrollert fremført av et knippe stødige musikere med sjarme og teft. Den gode lyden i denne salen var heller ingen demper på helhetsinntrykket.

Washington, som ble etablert i 1999, har alltid vært kyndige leverandører av smekre poplåter som inneholder det lille ekstra og gruppen har etter hvert oppbygget seg en fin liten fanskare over det ganske land. Kveldens sett besto av en blanding gamle og nye låter, men det var ført i avslutningsnummeret konsertgjengerne virkelig viste bandet støtte. Noe som kan forklares med den lett smittende ”yee-ha”-følelsen den lett countryinspirerte avslutningslåten ga.

Paul A. Nordal

Adjagas
Rica Hall
Fredag 10. februar 2006

Hvordan detonere en etnisk bombe?
Den etniske duoen Adjagas fra Finnmark ble stablet på bena så sent som i 2004, men har allerede gjort seg markert gjennom sin kritikerroste albumdebut og beryktede konserter.

Duoen, som i utgangspunktet består av de unge joikerne Sara Marielle Gaup og Lawra Somby, var for anledningen utvidet med fullt band som akkompagnerte deres alternative etniske rock. Resultatet ble en gjennomført struktur som gjorde låtmaterialet så vel som de vokale prestasjonene godt.

Både Gaup og Somby viste stor innlevelse og understreket en gang for alle at joik kan være like tøfft som rockn’roll. Responsen lot ikke vente på seg særlig lenge, spesielt ikke etter at Svisj– og radiohiten Mun Ja Mun dukket opp midtveis ut i settet. Tross det faktum at gjenkjennelsesfaktoren her bidro til å lette på trykket blant publikummerne, skulle det ikke ta lang tid før alt var tilbake på normalt slappt tromsønivå. Lokalfolk på konsert i denne byen er tydeligvis redde for å la begeistringen ta overhånd, for et slappere publikum må man lete lenge etter. Og akkurat sånn var tilstanden jevnt over alle konserter undertegnede fikk med seg i år, et fenomen som ikke gjenspeiles like tydelig i andre byer. Så husk at det er lov å vise følelser selv om dere er på by:Larm folkens!

For å oppsummere Adjagas’ forestilling var det i hvert fall ikke bandets skyld at stemningen fortonte seg som noe laber. For alt i alt gjorde gruppen alt rett fra scenen med sitt unike, eklektiske sound. Dette bandet har uansett potensiale til å kunne nå langt! Langt utenfor Tromsøs bygrenser…

Paul A. Nordal

Johnossi
Lillescenen, Kulturhuset
Fredag 10. februar 2006

Gulblå striper
Svenske Johnossi kom til Tromsø utstyrt med akustisk gitar og et sett trommer, kontrollert av de to musikerne som utgjør besetningen i bandet, enkelt og greit navngitt som henholdsvis John og Ossi.

Den noe minimaliske instrumenteringen til tross, maktet dette unge bandet å skape stor (og mye) lyd fra den lille scenen i kjelleren på kulturhuset. Låtmessig syntes det hele ellers også å henge godt på greip, og ikke ulikt et band som for eksempel The White Stripes, gjennomførte gutta fra Stockholm sitt bluesrock-sett med stor innlevelse og ditto overbevisning. Ingen ting å stusse på om navnet Johnossi skulle havne på en konsertplakat et sted nær deg med andre ord…

Paul A. Nordal

Elias Jung
VG-teltet
Torsdag 9. februar 2006

Ålreit fra Jung
Bandet spilte i Bø for ikke lenge siden, og enkelte i delegasjonen følte for å begynne her. Så trioen fra Bø beveget seg igjen ut i Tromsøs gater som denne kvelden opplevde et kraftig snøfall som satte seg godt i klærne.

Man skulle tro et tynt telt nord for Polarsirkelen var rimelig hustrige saker, men der inne var det godt og varmt og ikke minst øl som viste seg å være blant det billigste på festivalen (47,-)…

Elias Jung gjorde en OK jobb, selv om undertegnede ikke ble helt engasjert. Morsommere var det å treffe igjen mange hyggelige bøfolk, både nåværende og utflyttede. Om det skulle være noen tvil; folk som har hatt verv på Kroa havner fort i musikkbransjen.

Frode Jørum

Serena-Maneesh
Storsalen, Kulturhuset
Torsdag 9. februar 2006

Solid Serena
Vi hang videre i det ganske så flotte Kulturhuset, der den eneste nedturen var at man solgte halvliterne for horrible 61 kroner stykket. Det var til å få krupp av. Vel var vi og mange andre der som delegater (og fryktelig mange andre som ”vanlige publikummere”), men den som tror at studenter og konsertarrangører driter penger og med glede betaler over 60 kroner for en øl, tar skammelig feil. Skandaløst!!!

Men uansett, vi ble der for å se Serena-Maneesh som spiller på Kroa i Bøtorsdag 23. februar. Vi måtte jo sjekke om den voldsomme hypen bandet har fått stemmer (fjorårets beste norske album, ifølge Dagbladet – og voldsom utenlandsk interesse) og om vi har noe å glede oss til. Og med fare for at du som leser dette tror jeg skriver følgende om Serena-Maneesh fordi de allerede er satt på programmet vårt; Emil Nikolaisen og kompani gjorde en meget solid jobb. Dette kan bli veldig spennende å se på en litt mindre scene slik som Kroas.

Ved første lytt virker kanskje musikken litt vanskelig, men ganske fort innser du at den ikke er det i det hele tatt. Det er mye som skjer, men når du blir fanget i malstrømmen, så blir du hektet. I tillegg har de Norges kuleste kvinnelige bassist i Hilma. Gled eder!

Frode Jørum

Grand Island
Hovedscenen, Driv
Torsdag 9. februar 2006

Klare til bruk
Til tross for skamprisene på øl var stemningen nå upåklagelig høy. Vi fløy på kjentfolk rundt hver sving, og glisene ble bredere og bredere. Derfor var det meget passende at festivalens beste konsert ble bivånet på Driv.

Grand Island er et fantastisk morsomt band, og helt klare til bruk. Med gitar, bass, trommer og banjo(!), spiller de fengende og trivelig rock, med en vokalist med en råtøff stemme og en sceneopptreden som er underholdende å se på.

Dette bandet vil vi høre mye til i det kommende året, det er helt sikkert. Oppfordringen til FMVN! er fra min side ikke spesielt subtil: Kjør på!

Frode Jørum

Youth Pictures Of Florence Henderson
Loftet, Driv
Torsdag 9. februar 2006

Fin postrock
Bandet med det lange navnet og de enda lengre låttitlene, har selvfølgelig også lange sanger. Men fint er det. Såkalt postrock (hvorfor det heter det, skal jeg ikke en gang begynne å forklare – sånn er det bare) er sjangeren, og det betyr mange vakre stunder som fort går over i litt mer støy og sånn.

Dessverre hadde den ene vokalisten og gitaristen litt problemer med kablene til gitaren sin, så det ble litt hanglete. At dette var fine saker var det derimot ingen tvil om. Anbefales til alle som liker mye fint gitarspill og som synes det er ålreit med sanger på seks-sju minutter.

Frode Jørum

Alit Boazu
Lillescenen, Kulturhuset
Torsdag 9. februar 2006

Hardt, progressivt og samisk
Kveldens siste konsert var et must for oss fra Bø, for Rita, som har jobbet på Kroa, var den ene av to vokalister i dette samiske bandet. En spennende miks av samisk musikk, hard rock og progressiv rock var stikkordene, og stemningen var høy i salen. Vi var følgelig også meget stolte av Rita som gjorde en fin og karismatisk figur der oppe på scenen.

På dette tidspunktet må man innrømme at til tross for ølprisene, så var undertegnede i det som vi kan beskrive som ”et overstadig godt humør”. Så detaljene begynner å bli grumsete. Men hilsing og lett plaging av medlemmer i diverse band i hamburgerkøen var noe av det som skjedde.

En lang dag var slutt, og det skulle jammen skje mer neste dag også – om enn ikke så begivenhetsrikt.

Frode Jørum

Ken Stringfellow
Storsalen, Kulturhuset
Fredag 10. februar 2006

Mest for fansen
Vi dro en tur innom Driv og FaSterne igjen, men dro fort videre til Kulturhuset for å se en legende som har fått en ny vår – i hvert fall i Norge. Amerikanske Ken Stringfellow skaffet seg mange fans over hele verden gjennom sitt smått legendariske indiepopband The Posies på nittitallet og har hatt stor innflytelse på mange andre band.

Han har også vært produsent for blant andre norske Beezewax. I fjor deltok han i duett med Lise Karlsnes på Briskebys hitlåt Joe Dallesandro, og mot slutten av settet sitt kom også Briskeby (minus Lise) på scenen og spilte komp for ham. Det ble en hyggelig halvtime, men det hadde definitivt vært mer givende å ha konserten i en sal der ikke halvparten står og skravler uavbrutt i de mer stille partiene. Likevel var nok dette mest for fansen, for til tross en sympatisk fremtreden klarte ikke Stringfellow å komme helt ut til resten av oss.

Settet til Stringfellow gikk rett over i Briskeby sitt, og plutselig var den halvgamle amerikaneren byttet ut med en strålende vakker Lise Karlsnes. Vi hadde alle sett Briskeby litt for mange ganger tidligere, så vi skulle egentlig dra med en gang. Men vi måtte bare ta noen lange blikk på Lise før vi gikk videre…

Frode Jørum

The Cheaters
Kaos
Fredag 10. februar 2006

For trangt for garasjerock
Kaos var et sted vi hadde hørt mye om, og The Cheaters et band som mange snakket om på forhånd, så vi dro bort for å sjekke hypen. Lokalet til Kaos ble en stor, stor skuffelse, da vi har vært på større hybler i Bø enn denne fuktige kjelleren med scenen plassert totalt feil.

Med altfor mange inne enn det som forsvarlig var, ble det uhorvelig trangt. Undertegnede brukte tjue minutter med kun utsikt til bassisten (og så pen var han ikke). Korte bandmedlemmer, på en scene nedsunket i golvet, i et hjørne med altfor mange mennesker er ingen god kombinasjon.

The Cheaters’ musikk levde i hvert fall forsåvidt opp til forventningene. Effektiv og enkel garasjerock låt ikke feil i våre ører. Det kan bli spennende å følge trioen videre, men vi håper å se dem på en mer oversiktlig scene neste gang…

Frode Jørum

Brut Bogaloo
Blå Rock
Fredag 10. februar 2006

Lite givende og trangt
Vi likte Brut Bogaloo såpass godt da de spilte support for Cato Salsa Experience på Kroa i november at vi følte for å se dem en gang til. Det ble heller ikke så lett, ettersom også Blårock ikke akkurat er optimalisert for at mange mennesker skal se en og samme konsert. Faktisk så vi ingenting med våre blotte øyne, og måtte i stedet følge hele konserten via en TV-skjerm. Det til tross for at vi sto nøyaktig ni meter fra bandet(!).

Lokalene var tøffe de og funker sikkert kjempebra med færre folk og et mindre band, men denne gangen var det lite givende. Vi travlet videre…

Meningen var å få med seg Hurra Torpedo som spiller hos oss lørdag 25. februar, men Storsalen var stappfull og umulig å komme inn i. Derfor prøvde vi oss på Surferosa på Verkstedet, men der var det også fullt. Derfor ebbet fredagen raskt ut og sengas forførende lokking ble for sterk.

Frode Jørum

WE & Ralph Myerz And The Jack Herren Band
Storsalen, Kulturhuset
Lørdag 11. februar 2006

Litt kjedelig
Et slikt stjernetreff måtte vi få med oss, og publikum i Storsalen kokte av begeistring av sammensmeltingen av disse to bandene. For undertegnedes del ble det derimot litt kjedelig grunnet grumsete lyd og at jeg hadde sett bandene litt for mange ganger – og min eneste konsert denne dagen ble forlatt ganske tidlig.

Med de siste grunkene av det som var igjen, handlet man nok en øl til 61 kroner (jeg har ennå ikke kommet over den prisen) og fortsatte nettverksvirksomheten.

Frode Jørum

Heroes & Zeroes
Blå Rock
Lørdag 11. februar 2006

Blå støy
Zoom– og Urørt-vinnerne Heroes & Zeroes sparte ikke på kruttet da de koblet strømmen på instrumentene under Blå Rocks berømte trommesett i taket denne kvelden. Fra første sekund var det full pinne med knallhard råkkenråll med enkelte stoner-elementer fra Lillesand-trioen. Her var inspirasjonen fra Foo Fighters og Queens Of The Stone Age mer enn åpenbar.

Bandet viste til fulle at de er knallsterke live, og vi forstår hvorfor Zoom-juryen falt for dem. God og svært høy lyd gir tinnitus i månedsvis. Låtmaterialet er nok ennå noe ujevnt, og det var kun låten Cellophane som virkelig fikk adrenalinet til å bruse. Men disse gutta er ennå unge, og i lys av det var dette mer enn godkjent.

Dag Yngve Dahle