The Castle Massacre – Eklektisk overdose

Ping har tidligere levert musikk til blant annet kortfilmer og reklame, samt at de har albumet fra 2000 på samvittigheten. Med The Castle Massacre fortjener de at dørene åpnes mot et mer kommersielt gjennombrudd, for dette er en eklektisk oppvisning i spilleglede. Den eneste haken er at de kanskje spenner over for mye.

Ping spiller nemlig ikke bare én type musikk. Nesten hver sang på dette albumet skifter stil fra den forrige, og det kan nesten virker som om Ping forsøker å vise oss hvor mye de klarer å gjøre. I det ene øyeblikket er det jazz, i det neste progrock, pop, elektronika eller støyrock. Selv om det ikke er noen særlig tvil om at bandet greier å håndtere alle disse sjangerne, så blir faktisk den enorme sprikingen det største ankepunktet her.

Hadde Ping greid å begrense seg noe, så hadde The Castle Massacre kunnet bli en perle av et album. Men spøkelset til Frank Zappa har kanskje lusket for mye i krokene. Miks inn en dose King Crimson, to teskjeer tidlig Genesis, noen sekunder med Corvine pluss hva annet man måtte komme over, og man er fremdeles ikke i nærheten av hva Ping driver med. De er rett og slett umulig å sette i bås.

På sitt beste, anført av Anyay But Now, The Castle Massacre, No 3 og December, fremstår bandet nesten som nyskapende med sin elektroniske ny-prog. På et par andre spor, som i Bow To The Beagle og The Stupid Whistler, avviker de derimot såpass mye fra denne malen at lytteren sitter hoderystende tilbake.

Det blir feil og urettferdig å avskrive dette som tull, men det oppleves nesten som litt i overkant kreativt. Platen er i tillegg en smule lang, så hvis man hadde trimmet vekk noe av overflødighetsfettet her hadde Ping scoret betydelig bedre.