Gravitasjon – Trygge veteraner

Siden DumDum Boys‘ siste plate Totem så dagens lys i 1998, har det skjedd en revolusjon i norsk rock. DumDum Boys selv har for eksempel blitt utropt til en av ”de fire store” i norskspråklig rock (sammen med deLillos, Jokke og Raga Rockers, red.anm.), mens hele rockscenen for øvrig er snudd totalt på hodet.

Det vil si at dominerende band av i dag, som for eksempel Kaizers Orchestra, Madrugada, BigBang, ikke fantes sist DumDum Boys var plateaktuelle. Selvtilliten i norsk rock, og musikk generelt sett for den saks skyld, har også opplevd et enormt løft siden slutten av nittitallet. Da er det fristende å spørre seg om hva et band som DumDum Boys kan tilføre scenen i dag?

Til det finnes det neppe et fasitsvar. Men at gruppen har vært dypt savnet er det ingen tvil om. Spesielt ikke etter at den dukket opp på festivaler og diverse konsertscener i 2003.

Som alltid byr DumDum Boys på et knippe rocka låter i god tradisjon. Det vil si: På Gravitasjon fortsetter de omtrent der de slapp sist, men med tydelig mer glød enn det som gjorde seg gjeldende på bandets tre siste studioalbum; Ludium (1994), Sus (1996) og nevnte Totem (1998). Det at medlemmene i bandet har fornyet energi og mer på hjertet enn på lang, lang tid, er nesten overtydelig på Gravitasjon.

Første smakebit, singelen Enhjørning, er en indikasjon på nettopp dét. Og på Gravitasjon er dette langt fra det mest energiske bidraget. Allerede i åpningsslåten Lunta Brenner merkes det at bandbatteriene har hatt godt av oppladningen. Det samme kan sies om neste spor ut, Gå På Vannet, samt Brillefint og platens kanskje aller beste innslag, Seig Jævel. For her virker gutta nesten like spillesugne som de var det på debuten Blodig Alvor Na Na Na Na, tilbake i 1988.

På Gravitasjon er det ellers ryddet plass til langt mer neddempede stemninger. Noe som først og fremst gjør seg gjeldende i låter som Tynn Tråd og Tip Top, som befinner seg i samme gate som Hagelangs og Tyven, Tyven.

Som før, er det Kjartan Kristiansen som står bak det meste av låtmaterialet. Aslak Dørum er heller ikke usynlig på den fronten, og kvaliteten over låtene er fullt på høyde med tidligere bragder. Frontmann Prepple Houmb gjør videre en solid jobb bak mikrofonen, og alt synes å være som i gruppens glansdager fra slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet.

Oppsummert er dette slett ingen dårlig comeback-utgivelse fra DumDum Boys, og de gjør en bedre figur enn hva de har gjort på plate siden 1992. Likevel har de fremdeles litt å ta igjen før de topper det beste de gjorde tidlig i karrieren.