Monomen EP – Hårreisende talentfullt

Få følelser er bedre enn å stå igjen med oppreiste nakkehår og klump i halsen etter å ha opplevd noe nytt. Det var nettopp det som var tilfellet da undertegnede for første gang så Monomen fra Sørumsand spille opp til dans. Siden den gang har det blitt skriverier i Dagbladet, spillejobb på by:Larm og riktig så mange treff på Urørt. Spenningen var derfor stor til deres selvtitulerte debut-EP.

Monomen er fire sytten(!) år gamle gutter som så mange andre har tatt på seg oppgaven å gjøre noe nytt med dette årtusenets hype; postpunken. Og de er ikke langt fra å lykkes. Fire dystre låter som viser band som til tross for sin unge alder allerede har kommet langt i utviklingen av et unikt og modent uttrykk.

Standardoppskriften med tung dansbar bass og repeterende dyster gitarklimpring krydres med en sexy trommemaskin og oppløftende syntheffekter som gjør at bandet høres mer enn ordinært ut. Komplekst og enkelt på samme tid, det føles mer autentisk, hentet fram fra tiden rundt 1980. Og bare for å ha det sagt: 2006 kler godt lyden av Monomen.

På toppen av det hele, den virkelige godbiten, brisen som får blodet til å fryse til og nakkehårene til å reise seg, vokalist Kristian Rangenes. At den stemmen bare er syttenår gammel er bare helt vilt, sprøtt er det, mest ikke til å tro. En nerve, en dysterhet, en nærhet som har vært savnet helt siden Ian Curtis forsvant. Bare hør hvordan han vrenger sjelen på fantastiske Divide, Divide! Galskap.

Siden Franz Ferdinand og Interpol sparket i gang den moderne postpunk-bølgen for noen få år tilbake har scenen boblet over av band som har latt seg inspirere av grupper fra det tidlige åttitall. Kvaliteten på disse utallige har uten tvil vært variabel og flesteparten fortjener vel å drukne i sin egen hype, for maken til mye uinteressant skal en lete lenge etter.

Heldigvis befinner ikke Monomen seg blant disse. En hører godt at de har latt seg inspirere, en hører det veldig godt hvem av også, likevel dette er jævlig bra. Så jo da gutter ,dere er sytten, men gode (les; Dagbladet – Fredag). Derfor skal det bli fryktelig interessant å følge disse fire videre.