Angora Static – Mektig og episk – tragisk endelikt

Angora Statics selvtitulerte debutalbum er historien om tre unge menn som la karrieren på hylla før de egentlig fikk ordenlig fart på den. Sideprosjektet til Serena Manesh-gitarist Øystein Sandsdalen viser seg nemlig å være så mye, mye bedre enn bare et sideprosjekt.

Etter å ha spilt inn flere syvtommere sammen med ulike band fra kontinentets mange hardcorescener, og med et rykte for å være et gnistrende liveband, var tiden moden for å spille inn en full-lengder sommeren 2005.

Resultatet er en selvtitulert halvtime som røsker i ryggraden. Norsk hardcore har vel aldri hørtes så mektig ut før. Grandiost og melodiøst, intenst og følsomt, men mest av alt veldig deilig. Låtene smeller i trynet på deg med umiddelbar aggressivitet. Hissige trommer blir traktert sikkert. Store filmmatiske gitarer og en mektig vokal setter standarden, for så raskt å endre takt og gå over til roligere mer instrumentale melodiøse partier, før det går tilbake til det store episke lydbildet igjen. I beste Envy-stil viser Angora Static hvor hypnotiserende denne stilarten kan være – når den spilles på sitt beste.

Dessverre splittet bandet opp like etter innspillingen av albumet. På mange måter tragisk, når dette er en innspilling som viser et band med veldig mye godt i seg. Bare godt egentlig, for å si det som det er. Hør gjerne låtene hver for seg, men det er sammenhengende at dette slår gnister. Et stykke stor musikk fremført av et band, som så altfor tidlig ble historie. Vel, vel det er mange storheter som har gitt seg på topp…