Death To Perfection – Hælvete e løs!

Helt siden det Quartfestival-klare trondheimsbandet Torch startet opp for seks år siden, har det vært rimelig heftig gjennomtrekk av bandmedlemmer. Kun vokalist Marius Forbord er igjen av originalbesetningen. Bandet teller nå fem stk., og består i tillegg til Forbord av Torbjørn Ringstad og Jørgen Sporsheim Berg på gitar, Thomas Farstad på trommer og Tommy Kviseth på bass.

Torch er en Trondheims-gruppe det har vært knyttet store forventninger til lenge, og er et av mange talentfulle trønderband i noenlunde samme hardcore-genre. En genre vi også finner hos band som blant andre Desperado og RIFU. Mye kan tyde på at det er Torch som har størst potensial til å nå lengst rent kommersielt sett. Gruppen startet opp sterkt inspirert av diverse nu-metalband, og kunne fort havnet på listen over småpretensiøse band med et stort ønske om å høres ut som Deftones, Korn eller Slipknot, uten helt å få det til. Torch har valgt å dra enda mer i hardcore-retningen. Smart.

De har en dynamisk kruttperle av en låt i The Experiment som har blitt hyppig spilt på NRK, både på Petres Urørt og som video på Svisj. Men det er flere radiovennlige låter på Death To Perfection. I den grad slik musikk kan gå i båsen «radiovennlig», burde både Endeavour og Everything Consists (Of What You Might Believe) med sine fine melodilinjer være åpenbare single-kandidater.

Vokalen er i fokus hele albumet gjennom, og på det fryktelig bra åpningssporet K-Bomb setter vokalist Forbord virkelig standarden. Stemmen hans passer denne typen genre ypperlig. I tillegg til å ha alle de gode snerre-egenskaper som trengs, har han en veldig fin sangstemme også. Gunnhild Sundli (eks-Gåte) bidrar med litt ekstra vokalhjelp på A Few Moments Of Clarity. Jobben hun gjør er ikke umiddelbart så tydelig, men hun setter en ekstra spiss på låta som er en av de absolutt beste på skiva.

Torch har en fremtoning live som oser av en utrolig spilleglede, og det er en fryd å høre at dette gjenspeiles på albumet. Etter deres glitrende jobb som oppvarmingsband før El Caco og Stonegards splitkonsert på Rockefeller i vinter, var det flere som lot seg begeistre av de hardtslående trønderne. Bandet la kanskje ikke noen demper på seg selv heller, i og med at det britiske musikkmagasinet Kerrang! visstnok var til stede for å snuse på de.

Det er altså mye energi her, og etter å ha hørt gjennom Death To Perfection flere ganger på rad merkes spesielt det nydelige pianoinnslaget på slutten av Previously Cured godt. Det fungerer som et aldri så lite pusterom, der man kan kjenne på følelsen av å ha blitt filleristet, samtidig som man sitter og venter på at spetakkelet skal bryte løs igjen når som helst. En deilig følelse egentlig. Når de mot slutten av siste spor, Mary, plutselig går over til enkel kassegitar og sjarmis-sang for så å sette i et realt trøndersk «kaill-kauk» med et påfølgende sukkende «- Å, hælvete», er det bare å trykke play og la seg bli ristet igjen.

Death To Perfection er også fysisk vakker, i og med at den er dekorert av platecoverdesign-guru Martin Kvamme. Resultatet er pent og hardt, akkurat som musikken bandet presenterer.