Subtitulo – Lyden av vår

At timing er viktig er noe vi alle kan enes om. Det er timing
som gjør at du rekker bussen, og det er timing som spikrer kjærestedealen. Akkurat som god eller dårlig timing kan ha mye si for om en plate lykkes, eller om den forblir et blaff. Et blaff i våre dager innebærer at den må ende sine dager i platebutikkenes biligbunker.

Amerikaneren Josh Rouse har i så måte vært ekstremt heldig med valg av tidspunkt for å slippe sin sjette langspiller, Subtitulo. For dette er kort og godt et godt forsøk på å lage den optimale vårplaten. Med denne skiva på øret er det som å høre våren sakte, men sikkert, få overtaket på vinteren og røske fra den stafettpinnen. Slikt varmer et vintertrett sinn.

Fin sang, potent gitarspill og sløye toner i hopetall, fordelt på 10 låter og 33 minutter. Hørt det før, sier du? Selvfølgelig har du det. Det er klassisk gitarpop som genererer enorme mengder god stemning. Rouse tilbyr med andre ord ikke noe nytt og revolusjonerende på hans sjette langspiller, men det er heller ikke poenget.

Poenget er at det er alltid like hyggelig å høre våren komme, og det er den lyden som tilbys på Subtitulo. It Looks Like Love, His Majesty Rides, Givin’ It Up, The Man Who… (for øvrig en duett med den kvinnelige vokalisten Paz Suay) og Quiet Town er ikke bare låter på en plate, de er lyden av våren 2006. Det er store ord, selvsagt, men de er riktige. Det er så lett, så ledig og så forførende friskt, at det er plent umulig å ikke bli i godt humør av denne platen.

Rouse har laget en plate som like selvfølgelig kan spilles tidlig og sent, som den kan nytes til fest og til hverdags. En slik kameleon har naturlig nok kvaliteten som skal til for å bli allemannseie. Subtitulo er kort og godt et utmerket valg, skulle man like tanken på å være glad bedre enn tanken på å være trist.