From Calexico with love

Foto: Arkiv / L. Burns and J. Blackwood

Vi møter Joey Burns i et møterom hos det norske plateselskapet hans, der han sitter og signerer et berg av Garden Ruin-covere. Ettersom han tilsynelatende er godt i gang, finner vi ikke grunn til å be han slutte med det. I stedet spør vi hva han og resten av Calexico har bedrevet tiden med, siden sist de gav ut album.

Burns tar en kvil fra signeringsbunken, og forteller at det har vært en saling blanding av å spille inn nytt materiale, både eget og som gjester på andres prosjekter, som for eksempel det nye albumene til Gotan Project og Neco Case, og å være på turné.

Lenge på veiene
For gruppen har turnért mye rundt i Europa de siste par årene. Så mye faktisk, at deres amerikanske plateselskap har sett seg nødt til å be dem om å komme hjem og spille litt der. Det har rett og slett sett seg lei på at bandet bruker så lang tid i Europa, før det tar seg tid til å vise frem nye kunster på hjemmebane

– Etter at vi har sluppet en plate, så er vi ofte på turné konstant oppimot to år, sier Burns, som også kan berette at gruppen kommer til å gjøre en del festivaldatoer i Europa den kommende sommeren. Hvilke det blir, kommer ifølge Burns an på hvor lenge det er siden de besøkte de forskjellige festivalene.

– Det kan virke som at flere av de største festivalene ønsker å ha et 10 års opphold mellom hver gang vi opptrer, sier han leende.

På den pågående turnéen deler Calexico billetten med bandet de i fjor gav ut en lekker EP sammen med; Iron & Wine. Og dette synes Burns er riktig så trivelig.

– Iron & Wine-fansen er ofte betydelige yngre enn våre, og det er derfor veldig gøy å se på 19-20 åringer komme inn i vårt materiale etter hver som vi spiller det.

Popmusikk og franske tekster
Garden Ruin, som er gruppens sjette studiofullspiller, tar en og annen vending mot noe som kan minne om god, gammeldags popmusikk. Og det er i den anledning fristende å spørre om bandet har blitt mer poporientert med årene. Burns sier det godt kan stemme at lyden er blitt litt mer popete, da 60-tallspopen er blant de musikalske inspirasjonskildene denne gangen, og at hovedmålet med platen var å lage noe de ikke hadde laget tidligere. Nytt av året er også at Burns synger litt på fransk, noe som kom i orden etter at produsent JD Foster foreslo det.

– Vi oversatte den Edgar Allen Poe-iske teksten på Nom De Plume til fransk over en flaske rødvin, og synes resultatet ble bra, forteller Burns som ikke legger skul på at forslaget virket en smule skrudd da det kom på bordet.

Selv om det både er pop og fransk på Garden Ruin, er Burns tvilende til om låtene blir allemannseie med det første.
– Jeg tviler på at disse låtene vil gjøre det særlig mye bedre på radioen av den grunn (av at det er mer popete, red.anm), spår mannen som deler låtskriveransvaret i Calexico med John Convertino. Når gruppen skal spille inn nytt materiale, er det ofte de to som starter studiodelen av arbeidet også.

– I startfasen av albuminnspillingen pleier jeg og John å starte arbeidet ved at vi bytter på å spille de forskjellige instrumentene som er med i låta. Og så kommer resten av bandet med etter hvert.

Har sansen for MySpace
Etter at det ble kjent at apparatet bak alt-country-sjefen Ryan Adams skal gjøre livet surt for privatpersoner som har lagt ut artistens låter ut på nettet, før de hadde offisiell release, har debatten om fildeling på Internett på nytt skutt fart. Det er snakk om fengselsstraff i mange år for de utpekte synderne. Og selv om mp3-ene skulle være aldri så heite på det illegale mp3-markedet, skjønner man at dette ikke er en videre god deal for de berørte. Burns mener ulovlig nedlastning av musikk først og fremt er et problem dersom låtene som legges ut på nettet, ikke er helt ferdige.

– Når innholdet på albumet er helt ferdig, er det ingenting du kan gjøre for å hindre spredningen av det likevel, mener Burns som personlig har et noe avslappet forhold til om Garden Ruin skulle bli lempet ut på nettet. Han ser tvert i mot positivt på Internett, og hvordan det kan hjelpe uavhengige artister til å bli oppdaget av større masser. Spesielt trekker han frem fenomener som MySpace, som for alvor er i ferd med å forandre hvordan uavhengige band blir oppdaget.

– Folk har i langt større grad enn før mulighet til å sjekke ut nye band på steder som MySpace. Veien fra å oppdage et band der, til å kjøpe platen, er kort, mener Burnes. Dette mye på grunn av at det er så mange ulike band som er representert med smakebiter fra låtkatalogene sine på denne siden, at man nesten må finne noe man liker.

Sibylle Baier – en glemt stjerne
Vi vet alle at mange artister og plater særdeles ufortjent faller utenfor radaren til hvermansen og blir glemt. Joey Burns trekker i den sammenheng frem den tyske singer/songwriteren Sibylle Baier, som rakk å gi ut et eneste album, Colour Green før hun la karrieren på hyllen. Platen, som nå er blitt reutgitt på plateselskapet Orange Twin, er ifølge Burns usedvanlig fin og kan i uttrykket ligne på ting Nick Drake gjorde.

Mens vi fortsatt er inne på dette med plater, kommer vi inn på at det er mange Calexico-fans som holder gruppens andre langspiller, The Black Light, som deres beste utgivelse. Burnes sier han både forstår, og er glad for, at det er mange som har det som sin favoritt.
– Den platen ble innspilt i et gammelt lagerlokale, og jeg synes det er en veldig fin romlyd på platen. Jeg tror for eksempel aldri vi har hatt bedre trommelyd, enn det vi klarte på det albumet, forteller Burns.

Calexico slapp Garden Ruin på Quarterstick / City Slang / Bonnier Amigo 3. april og spiller sammen med Iron & Wine opp til dans på Rockefeller 1. mai.