And Then Nothing Turned Itself Inside-Out – Plate med puls

Amerikanske Yo La Tengo ble dannet av ekteparet Ira Kaplan, gitar/vokal og Georgia Hubley, trommer/sang, i 1984. Mange musikere har vandret ut og inn siden den gang, men bandet ble fulltallige da bassisten James McNew ble fast medlem i 1991. De har i flere sammenhenger blitt sammenliknet med Velvet Underground, men på And Then Nothing Turned Itself Inside-Out, som er Yo La Tengos niende album, er de et stykke unna å ligne på disse. Egentlig er det bare Iras vokal som tidvis kan minne om Lou Reeds halvveis snakkende sang. Det er mer riktig å si at Hoboken-bandet spiller lavmælt indierock, drevet frem av orgel – smeltet med gitar og slepende vokalprestasjoner. Gjennom over 20 produktive år har Yo La Tengo vist evne til å fornye seg, denne platen er intet unntak.

Bare ved å titte på coveret blir man satt inn i en spesiell stemning. And Then Nothing Turned Itself In-Side Out gjenspeiler denne stemningen ved å inneholde varm, deilig indiepop dekket over av drømmer, litt støy og såre, vakre melodilinjer. Det eksentriske ekteparet synger seg gjennom albumets vakre melodilinjer halvsovende og så luftig, at de innimellom nesten hvisker. Man får følelsen av at de synger til deg, tett inntil øret, noe som gjør det hele svært så intimt. Av og til er det mulig å trekke paralleller til bandet Lows Alan Sparhawk og Mimi Parkers beroligende stemmer. Ta for eksempel Tears Are In Your Eyes . Det er kanskje ikke så relevant, men de er jo også gift, og det er jo litt morsomt da.

Platens tittel, And Then Nothing Turned Itself Inside-Out, kan sees på som beskrivelse av noe som er fysisk umulig. Om det er sånn at Yo La Tengo her har prøvd å vise oss tomhet, så har den i alle fall substans, den har sjel. Noe som treffer deg allerede på åpningssporet Everyday. Etter åtte sekunder av denne sangen, kommer pulsen som holder liv i resten av plata. Det går igjen på alle sporene, enten det er stikker, bongo, elektronisk eller visper. Rytmen er like stabil uavhengig av instrumenter.

På låten You Can Have It All blir man tatt med tilbake til 60-tallets pop-univers med ”ba bam pa bam pa babapa”- koring og hammonorgel. I et lite sekund mistenker man dette for å være en riktig gladsang, men Georgias søvnige stemme og instrumenteringen som legger seg bakpå, dysser den ned til bare å være litt glad. Den virker i alle fall glad i forhold til den tidligere nevnte, og ekstremt sørgmodige, sangen Tears Are In Your Eyes. Rytmen er så seig at den nesten er livløs, men den holder seg varm fra et tett, nesten flytende lydbilde.

Tidligere har bandet vist stor trang til å eksperimentere med lyder og instrumenter, som for eksempel på det eklektiske albumet I Can Hear The Heart Beating As One. På And Then Nothing Turned Itself Inside-Out-albumet har de begrenset seg. Allikevel høres det av og til ut som om de har veldig lyst til å gjøre litt mer ut av seg.

På låta Saturday har de til og med små bobler av lyder som rasling, piano og bjeller som sprekker på overflaten. Disse utbruddene er ikke plagsomme, langt derifra. De fungerer heller som krydder og forsterker smaken som allerede er der. Den ellers så utagerende Ira slipper blant annet inn støy og feeding litt her og litt der med en tender Fender. Det er svært så delikat plassert, bortsett fra på Cherry Chapstick. Der virker det som om en innestengt frustrasjon slipper ut i en voldsom utløsning. Det er kanskje ikke så voldsomt, men det står i stor kontrast og bryter kraftig med stemningen i resten av platen. Men Herregud, la nå mannen få utfolde seg, han har jo vært med på å lage en fantastisk plate.