McGitarkamerater

Jeg har ingen større problemer med nostalgi. Når sant skal sies har jeg som oftest større problemer med samtiden. I flere sammenhenger er dette en usunn holdning, men skal man verne seg selv mot prosjekter blottet for egenart og ærlige motiver er det en nødvendighet.

La meg med dette introdusere dere for de nye gitarkameratene, hvorav tre av fire mestrer gitaren. De fire er Espen Lind (=Sway), Kurt Nilsen (han som vant Idol), Askil Holm (han som…) og Alejandro Fuentes (halvt menneske, halvt hundevalp – helt uspiselig). Det er sistemann som har til gode å plukke opp gitaren i sammenheng med gitarkameratene, men han er jo så søt og pressen elsker ham. Skitt au. Det er jo ikke til å legge skjul på at han er like søt som en hundevalp dyppet i sirup, trukket i honning med melis strødd på toppen.

Skapt for klesbutikker
I forbindelse med sin første konsert ble de beskrevet som «Crosby, Stills, Nash and Young på Woodstock» av Ivar Dyrhaug. Vi kan vel alle være enige om at det utsagnet er for drøyt til å være fiktivt og at det omtrent like treffende som å kalle Jan Fredrik Karlsen mediesky og Ivar Dyrhaug kritisk til musikk. Både Karlsen og Dyrhaug har interesser i disse gitarkameratene, så det er bare samvittighetsløs salg av produkt de driver med. Ingen grunn til bekymring.

Dette er musikk skapt for bilkøer, dagspressen og klesbutikker. Joda, Kurt har stemmen, Espen Lind har Sway, Askil Holm har andre prosjekter som er noe mer interessante og Alejandro har… Vel, han er fortsatt søt blant sine. Hvordan skal man så kompensere for denne mangelen på egenart som gjør musikken spiselig på steder hvor god musikk ikke er tilgjengelig?

Mediaskapt musikk
Du har ikke valgt å like de nye gitarkameratene, media har valgt dem for deg. Med unntak av Askil Holm (som utvilsomt har mest å tjene på dette i alle hensikter utenom de gode) så er disse gitarkameratene medieyndlinger. To av dem stammer fra idol og er følgelig allerede kjente for store deler av befolkningen – desto flere mennesker som kjenner dem, desto flere medieenheter selges. Espen Lind hadde en hit eller to, samt en god del mageplask. Etter hvert begynte han å skrive og produsere låter for andre – en bjørnetjeneste som koster mye penger. Media har fulgt hans middelmådighet med argusøyne helt siden starten.

Trenden i dag er at media skaper musikkarrierer og ikke motsatt. Hva skal så til for at media viser varme? God musikk er selvfølgelig viktig og ligger alltid til grunn. Vent, er det ikke 1. april i dag? OK, stryk det om god musikk. Jeg beklager, men det eneste som faktisk betyr noe er hvor mange man kan nå ut til og hvor lett man kan klare det. Prøver du å utfordre lytteren din, bør du begynne å sjekke Aetats nettsider.

Diskutér?