Shaking Hallelujah – Energisk lurveleven

Silence The Foe er et av landets aller beste liveband. De øser, skriker og larmer slik at publikum skal være like utmattet som bandet etter konsertslutt. Denne unike intensiteten kan man bivåne senere i år, når gruppen blant annet blir å se på Øyafestivalen, på torsdagsutgaven av Øyanatt.

Etter at bandet har gitt ut flere småutgivelser er det nå duket for debutfullspilleren Shaking Hallelujah, og som ventet går de rett på sak uten å dvele rundt uvesentligheter. Fra lurvelevenet begynner med tittelkuttet Shaking Hallelujah til det avslutter med albumets beste enkeltkutt Shape Me Straight (Or Make Me Cool), er det null-tull og øs-pøs garasjehardcore som gjelder.

Shaking Hallelujah er en plate med et mørkt og kaotisk lydbilde. Et lydbilde som kommer til sin rett når man er i humør for å ramponere ting, som for eksempel etter at du har sett fotballaget ditt bli ydmyket på hjemmebane av erkerivalen. Platen passer som hånd i hanske til denne typen scenario, fordi den gir deg mulighet til å generere alt av innstengt frustrasjon og sinne, over i andre, mer aksepterte former for atspredelse enn herping. Som for eksempel rockespark og solopoging.

Det eneste som trekker ned helhetsinntrykket, er at det skorter litt på uforutsigbarhet og variasjon i låtene. Selv om bidrag som I Killed The Last Punk, Heaven Have Me og Cover To Discover er knalltøffe, blir sangene for like hverandre til at helheten full ut klarer å overbevise. Silence The Foe viser med denne langspilleren at de har gode ting på gang. Og med en tøtsj mer variasjon i låtmaterialet, vil de bli like overbevisende på plate som de er live.