Sjarmerende opptreden

(Arena, Roskilde Festival, Danmark – fredag 30. juni 2006)
Foto: Beate Magerholm

Rufus Wainwright kommer fra en familie fylt av anerkjente musikere. Han er inne i sitt 13. år som artist, og har på denne tiden medvirket i en rekke sammenhenger ved siden av sine egne utgivelser. Blant annet på soundtrackene til filmer som The Aviator, Brokeback Mountain og Shrek. Han er den i familien som hittil har hatt størst kommersiell suksess med sin musikk, blant annet definert som ”Popera” og ”Baroque-pop”.

Intim atmosfære
Det at han fylte Roskilde Festivalens nest største scene, viste at han også har stor suksess i Skandinavia. Han var tydelig imponert over oppmøtet selv. Han ble ikke sjenert av den grunn, men delte villig sine humoristiske og selvreflekterende tanker med publikum mellom låtene. Utsagn som ”I`m a blonde in my head, and a readhead in my pants”setter utvilsomt en spiss på en konsert. Wainwrights evne til å fylle pausene mellom sangene med småsnakk skapte en intim stemning. En stemning som fikk Arena scene til å minne om en liten, røykfylt nattklubb.

Under låtene holdt han på publikums oppmerksomhet med sin intense vokal, og publikum kunne tekstene på mange av dem. Særlig stor respons var det da han satte i gang med Cigarettes And Chocolate Milk, en av de mest kjente sangene fra albumet Poses fra 2002. Under konserten vekslet publikum mellom å holde pusten i beundring, og å komme med spontan applaus og tilrop, noe som forsterket følelsen av å være tilskuer på en intim jazz-klubb.

Hallelujah
Rufus Wainwright ble lenge sammenlignet med Jeff Buckley, blant annet fordi de begge var menn med en guddommelig stemme, og fordi begge hadde kjente musikerforeldre. Likevel har han et eget særpreg i stemme, og musikk som gjør det meningsløst å kalle ham ”Den nye Buckley”. En ting de likevel har til felles, er at de begge har gjort en versjon av Leonard Cohens Hallelujah. Og etter å ha introdusert sin søster Martha Wainwright som en av de mest sexy og talentfulle artister i dag, fikk publikum høre en versjon av denne som overgår det meste. Det at de to er søsken, er kanskje en medvirkende årsak til at de fremstår som en særdeles sterk duo.

Det å få muligheten til å høre dem sammen på en scene, gjorde konsertopplevelsen ekstra stor. Martha gikk av scenen igjen med lovnad om at hun skulle få komme tilbake senere i settet. Da Rufus var halvveis i fremførelsen av låten Poses, stoppet han plutselig opp midt i en svulstig pianopassasje og utbrøt: ”Oh no, I forgot… Martha is on this one – come up Martha” Sammen fullførte de den påbegynte låten, og de ga publikum enda et par duetter før Rufus igjen sto alene med sitt publikum.

Rufus Wainwright viste stor evne til å inkludere publikum i konserten, og ga de oppmøtte fredag kveld en suveren musikalsk opplevelse. Med sin særegne stemme, og veksling mellom piano og gitar, viste han at han hadde full kontroll på scenen. Det at han i tillegg hadde invitert med seg sin lillesøster, gjorde dette til en sikker vinner.