(Bukta Tromsø Open Air Festival, Telegrafbukta, Tromsø – fredag 21.-lørdag 22. juli 2006)
Foto: Espen Sandberg
Fjorårets beste festival
Buktafestivalen, som ble kåret til Norges beste rockfestival i 2005, er lagt til idylliske omgivelser i Telegrafbukta på sørspissen av Tromsøya, et par kilometer sør for sentrum av Tromsø by. Området er innhyllet av bjørk, med scene i fjæra og med utsikt mot fjell og fjord. Hvor mange steder kan man se rockikonet Lemmy traktere sin Rickenbacker mens man samtidig ser, en sjark, en måke, et lasteskip og høye fjell? At været var lunefullt og skiftet fra sol til regn og gråvær den siste dagen, la heller ingen demper på stemningen og humøret blant publikum.
Med et besøkstall på over 15 000 festivalgjengere i år har festivalen for alvor blitt en av Norges viktigste rockfestivaler. Festivalen huser kun én scene med seks band hver kveld, og et gratis formiddagsarrangement, der det i år var Turboneger og det lokale bandet Vishnu som sto for det musikalske bidraget. Med en spennvidde som varierer fra beinhard rock via sløy stoner til melankoli og storslått pop viste Bukta 06 en stor bredde i artistvalgene. Å hevde at årets program innholdt noe for enhver smak, er ikke en drøy påstand.
Under følger anmeldelser av noen av konsertene.
Fredag 21. juli 2006:
Ricochets
Solid åpning
Selv om østfoldingene i Ricochets gjør seg aller best i et tettpakket svett lokale var det lite å si på bandets åpning av årets festival.
Stemningsmessig tok det ikke helt av, men etter hvert som folk kom og den ene godlåta fulgte den andre var det nok av folk som sang med av full hals og som ble grepet av bandet. Et solid sett som satte en bra standard for resten av festivalen.
Men Trond Andreassen og hans kompanjonger brydde seg ikke om at de hadde fått førti minutters spilletid, og til tross for beskjeder om å avslutte spilte de nesten et kvarter for lenge, noe som gikk kraftig utover den tettpakkede timeplanen og gjorde at noen av de andre banda måtte kutte på settet sitt.
Baby Woodrose
Dansk kraftpakke
Dansk rock har aldri hatt spesiell høy status i Norge. Men de senere år er det mange band som har vist at Danmark har mer å fare med enn Gasolin’, Hanne Boel og D.A.D. The Raveonnettes, On Trial og Baby Woodrose er band som
Frontfigur Lorenzo Woodrose ser ut som en slags dansk utgave av Lemmy i Motörhead og høres ut som Dave Wyndorf i Monster Magnet. Til tider høres de ut som en Danmarks svar på disse. Men der Monster Magnet har føttene i metal og psykedelia er Baby Woodrose mer rock’n’roll. Det oser syttitall, mens rent låtmessig er gruppen helt fantastisk. Tekstene dreier seg mest om damer, eller som Lorenzo mer direkte sa da han skulle presentere to av låtene: ”- Fisse!”
Og han fortsatte med å snakke om fitte, noe som ikke gikk helt hjem hos publikum, men som likevel er essensen i hva bandet handler om. Politisk ukorrekt rock der det stort sett handler om damer og hva de kan tilby.
Uspiselig for noen, men for undertegnede handler det først og fremst om et av klodens beste rockband akkurat nå. Med helt fordømt bra låter og en vokalist som er i absolutte verdensklasse. Og at den samme Lorenzo også er en begavet gitarist viste han gjennom hele settet.
Selv om dette er et band som gjør seg best på klubb og konserten ikke gikk helt på skinner, viste de en iver og en spilleglede som forsvarer karakteren.
Motörhead
Ikonene innfridde
Etter Baby Woodrose spilte britiske Art Brut, som nok fikk en mengde nye fans med sin særegne blanding av punk og støyrock med en lyriker som frontfigur, som snakker på og mellom låtene.
Motörhead var det bandet alle snakket om før årets festival. 21 år etter at de gjestet Tromsø sist har det blitt født til en ny generasjon fans, og det var fryktelig mange av byens yngre garde som hadde ytret om urettferdigheten om at det var 18-årsgrense når et av rockens aller største helteband kom til byen.
Lemmy fylte 60 år på julaften i fjor, og selv om han har vært blant den harde rockens eldste utøvere i en mannsalder var det en livskraftig Lemmy som entret scenen med sneipen i kjeften, solbriller og lisseslips. Et harry antrekk, men når denne karen er bæreren blir det bare tøft. Lemmy er fremdeles et av rockens største ikoner og fronter et band som er selve symbolet på hva rock handler om. Og de viste det til gangs, gjennom nærmere åtti minutter med beinhard rock som bare denne powertrioen kan gjøre det.
Etter 31 år har bandet en helt latterlig stor katalog av kremlåter å ta av, og når man skal lage en settliste på 17 låter er det mange låter som vil bli savnet. Og selv om vi ikke fikk Eat The Rich og We Are The Road Crew, så fikk vi klassikere som Stay Clean, Metropolis, No Class og Killed By Death, foruten obligatoriske Ace Of Spades og Overkill som de er forpliktet til å gjøre hver gang. Man kunne savnet noe mer enn bare de to låtene fra Inferno fra 2004, kanskje et av deres absolutt beste album.
Men når trioen spiller et sett som nok varmer publikum mer enn det gjør bandet selv, og fremfører låtene med så stor entusiasme og spilleglede at dette ikke vitner om noen rutinejobb, så er det bare å bøye seg i støvet. Lemmy og gitarist Phil Campbell kommuniserte fint med publikum mellom låtene og delte på og fortelle hva låtene handlet om. De har my humor de gutta der. Og det tok av blant publikum. Flere generasjoner med fans som hadde fått en stor drøm oppfylt bare kastet seg ut i folkehavet og ble henført musikken.
Da det hele var over var det nok mange som tenkte ”Hvordan skal Seigmen takle dette? Kan man overgå noe slikt? Et rockmonster som bare blir tøffere og slemmere jo eldre det blir?” Akkurat det skal vi ikke ta stilling til her, men det hører med at noen forlot Bukta mens andre strømmet til scenen for å se sine helter fra Tønsberg. Og allsangen var ikke til å ta feil av. Det kokte blant fansen her også. En stor del av publikum holdt ut selv om Lemmy, Phil og Mikkey Dee hadde forlatt åstedet. Og godt var det for Seigmens del. Det hadde de fortjent.
Lørdag 22. juli 2006:
Brant Bjork And The Bros
Minimalistisk nytelse
Amerikanske Brant Bjork var et ukjent navn for mange før han og bandet hans entret scenen lørdag.
Etter at Kaizers Orchestra viste at de hadde fullstendig kontroll på sitt publikum, ble sceneoppsettet komprimert og trommesettet flyttet så nært scenen som mulig. Brant Bjork And The Bros kom på scenen og ga oss en oppvisning i hvor enkelt rock kan spilles og hvor bra det kan funke åten å vise frem noe som kan vitne om et sceneshow. Det er kompromissløs, tilbakelent og repeterende riffbasert syttitallsinspirert rock med psykedeliatendenser det handler om her.
Bandet består av energisk trommis, backet av en urørlig gitarist og en bassist som står med ryggen til publikum gjennom hele konserten. Det hele ledet an av en særdeles karismatisk, men samtidig ordknapp Brant Bjork på vokal og gitar.
Bandet startet med med en nesten et kvarter lang versjon av Lazy Bones/Automatic Fantastic fra debuten Jalamanta fra 1999. Og de som kjedet seg gjennom denne fikk vel neppe stort utbytte av de siste førti minuttene heller. Men for de av oss som hemningsløst lot seg flyte med av de svært lange instrumentalpartiene var dette en musikalsk oase. Kreativt og nyskapende er det ikke, men når man tar utgangspunkt i Jimi Hendrix og Cream og gjør sin egen greie ut av det og tilfører det sitt eget uttrykk, fungerer dette i massevis. For undertegnede står dette tilbake som årets konsertopplevelse så langt.
Danko Jones
Ga jernet
Etter at de lokale heltene i Washington viste fruktene av to europaturneer og fremførte materiale av sitt kommende album, tok det for alvor av i publikum under konserten med danske Mew.
Men undertegnede måtte lade batteriet etter konsert og intervju med Brant Bjork. Og i påvente av at Danko Jones skulle finne sin plass på podiet må det innrømmes at Mew fungerte langt bedre enn fryktet. Men Danko Jones var vel så god som forventet – og mere til.
Den kanadiske krafttrioen anført av mannen med samme navn måtte bytte rekkefølge med Mew på grunn av overbooket fly fra København. De var sinte og hadde mye oppdemret aggresjon som hjalp bandet å gjøre en konsert det luktet svidd av. Med den glimrende nye skiva Sleep Is The Enemy og tre andre album i bagasjen nærmest haglet kremlåtene ut over publikum.
Som Baby Woodrose handler det mye om sex, men i motsetning til Lorenzo har Danko talegaver som alle politikere i hele verden kan misunne ham. For denne mannen fremfører sine betraktninger på en langt mer sofistikert og humoristisk måte enn dansken som bare ender opp med å være vulgær.
Låtene til Danko Jones er ofte korte og effektive: Beintøff hard rock med elementer av både blues og soul på måten denne trioen gjør det er ikke hverdagskost. Og på slutten av konserten får Danko, som svart kanadier, delt sin musikalske arv med publikum, der han hyller artister som Marvin Gaye og Otis Redding – og selvsagt den avdøde Metallica-bassisten Cliff Burton.
DumDum Boys
Avslutningen av årets Buktafestival var det Prepple og vennene hans som sto for. Nærmere midnatt var det kun trønderne det dreide seg om, og selv om festivalen var preget av god stemning og mye allsang, tok det for alvor av nå.
DumDum Boys leverte en hitparade nesten uten sidestykke i norsk rock der den ene låta kulminerte ut i allsang fra publikum. Det virker som svært mange mennesker, deriblant undertegnede, har lagret Kjartan Kristiansens tekster i bakhodet, og vips, så kommer de frem automatisk når man hører dette materialet fremført live. DumDum Boys’ katalog er som en sangskatt det bare er å øse av innimellom. Nesten som Mads Bergs skoledagbok. Den ligger gjemt i mange av oss. Også vi som ikke har et spesielt nært forhold til bandet.
Men subjektivt sett bør det nevnes at den enorme stemningen ble litt for mye av det gode. Det kunne virke litt som publikum gjorde jobben så godt at bandet bare fløt på responsen: Det ble litt for mye rutinepreg. Det satte ikke undertegnede like mye ut som da han så bandet i 1996 og ’97.
Suksess
Bukta 06 ble utvilsomt en suksess med glade mennesker og god stemning hele tiden. Diverse fiskeretter på menyen var en hit og selv om været ikke var optimalt tålte folket både regn og vind uten at det la noen demper på stemningen. Ledelsen har lovet at neste års festival skal bli bedre. Og det tror jeg nok den kan bli. Men forlanger det ikke…
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…