We Are The Pipettes – Den store skuffelsen

De tre britiske syngedamene Riot Becki, Gwenno og Rosay, som utgjør kjernen i The Pipettes, har lagt sin elsk på den magiske girl group-popen fra tidlig på 1960-tallet. Bandet som støtter opp The Pipettes, heter The Cassette, og besatt av fire menn på henholdsvis bass, trommer, gitar og keyboard.

Sammen lager de en form for popmusikk som vi kjenner fra navn som The Supremes, The Ronettes, The Marvelettes og mange, mange andre supertrivelige prosjekter. For de som ikke kjenner sjangeren, er det lurt å sjekke ut samleren Girl Group Greats, og eventuelt, om skulle man være spesielt interessert, monsterboksen One Kiss Can Lead to Another: Girl Group Sounds Lost and Found. Begge deler er satt sammen av pålitelige Rhino Records.

Det er ikke ideen som er problemet til The Pipettes. Tanken bak dette er nemlig svært god: Lette, catchy melodilinjer man kan nynne med på, danse til og kline under et stort tre til. Kort fortalt musikk som burde være som skapt for en sensommerfester og turer på stranden. Problemet er at trioen ikke har nok gode melodier på lager.

We Are The Pipettes varer bare i drøyt tretti minutter, men det er til gjengjeld en bemerkelsesverdig langdryg halvtime. Normalt ville det kunne være et pluss at skiva føles lang, selv om spilletiden er kort. Dessverre for disse britiske damenes debut, er ikke dette tilfellet.

Låta Your Kisses Are Wasted On Me har ikke tapt seg fra EP-en de ga ut tidligere i år, og er fortsatt en knallgod poplåt. Den har en distinkt melodi og massevis av gode vibber, slik at den lekende lett legges til playlisten. Andre brukbare låter er Dirty Mind, It Hurts To See You Dance So Well, Judy og ABC. Men hva de resterende bidragene angår, er det forbausende slapt.

Det hele er for så vidt underholdene nok, men ikke engasjerende i den grad at platen ønskes på repeat. X-faktoren som gjør at de klassiske jentegruppene holder seg så fantastisk godt, er dessverre ikke til stede i miksen The Pipettes tilbyr.

Så når halvtimen er over og inntrykksregnskapet gjøres opp, sitter vi tilbake med å forsvinnende lite av varig karakter. Lett latter og fliring, javel, men ikke den gode følelsen av høre på en plate som vil bli husket i overskuelig fremtid.

Alt i alt er We Are The Pipettes en av de største skuffelser på platefronten i år.