Crazy Itch Radio – Dansen er over

De to gutta i det britiske houseprosjektet Basement Jaxx, Felix Buxton og Simon Ratcliffe, har unektelig vartet opp med noen ekstraordinære låter opp gjennom årene. Selv om gullgruven i grunn tok slutt etter Rooty, er det umulig å komme utenom Basement Jaxx når begrepet dansemusikk skal defineres. De to første skivene deres er, i denne anmelders ører, skoleeksempler i høyhastighetspartypop. Musikk som treffer deg umiddelbart, og som ikke slipper taket i deg før du danser som en stukken gris.

Den nye skiva til Buxton og Ratcliffe, Crazy Itch Radio, er, dessverre får vi nesten si, ikke av samme kaliber. Det er en helt grei plate, men heller ikke noe mer enn akkurat grei. Mens tidligere album fra dette holdet har vært båret frem av et knippe svært skarpe singler, er det lite som minner om singeltitaner på Crazy Itch Radio. Det er kort og godt forbløffende tamt det de to presenterer.

Hush Boy er en trivelig og kvikk bekjentskap, men den flytter ikke akkurat fjell med rytmene sine. Det samme kan sies om Take Me Back To Your House, en låt som viser tendenser til godt, gammelt driv, men som aldri når toppfart i løpet av de drøye fire minuttene den varer. Hey U er skivas beste melodi, med sin fyrige groove i spann med svenske Robyns følsomme vokal. En frekk og fin danselåt, på den måten Basement Jaxx mener slikt skal høres ut 2006. Det er også mulig å trekke frem Everybody som en anstendig poplåt det er fullt mulig å vrikke på kroppen til utover høsten.

Men selv om det finnes trivelige stunder her, føles det som at Basement Jaxx, på veien fra Remedy i 1999 til Crazy Itch Radio 2006, har mistet størsteparten av popteften. Utrykket har ikke den samme umiddelbare appellen som tidligere, og det er av den grunn ikke like lett å bli hektet av enkeltlåter som før.

Det er naturlig og bra at et band utvikler seg på syv år. Dessverre for Basement Jaxx har progresjonen deres medført at de lager trettere, mindre opplagt dansemusikk. Og er det et sted man ikke skal være trett, så er det akkurat på dansegulvet. For da blir man regelrett feid av banen, det vil si av utøvere som putter mer futt i dansegulvfyllerne sine. Noe som i aller høyeste grad er situasjonen for Basement Jaxx i 2006.