20 Y.O. – Et steg i riktig retning

Hennes følgesvenner på produksjonssiden, Terry Jam og Terry Lewis, er fremdeles med bak spakene. Og som så mange ganger før, preger tokløveret Janets musikalske uttrykk. Akkurat som de gjorde det på Control i 1986.

Siden den gang har lillesøster Jackson blitt 40 år, hatt en variabel formkurve karrieremessig, hvor ikke minst puppestuntet under Super Bowl for et par år siden må ha føltes som et foreløpig bunnivå i damas karriere.

Musikalsk sett har heldigvis nivået aldri vært så lavt, og hun har siden hun som 20-åring ga ut Control stort sett nettopp hatt kontroll, og klart å opprettholde en troverdighet siden som går broren Michaels en god gang. I hvert fall hvis vi sammenligner de to søskenes produksjon i samme periode.

Når det er sagt, kommer 20 Y.O. (20 Years On) neppe til å stå tilbake som Janets karrierehøydepunkt. Men hun er i det minste tilbake på riktig spor etter middelmådige Damita Jo (2004). Dog er hun ikke i nærheten av å tangere All For You (2001).

Det er likevel et stykke frem til at Janet kan måle seg med seg selv gjennom utgivelser som The Velvet Rope (1997), Rhythm Nation 1814 (1989) og nevnte Control (1986). På disse platene viste Janet Jackson seg både som tidsriktig og relevant, noe hun siden ikke har vært i nærheten av. I hvert fall ikke med samme troverdighet.

20 Y.O. kan oppsummeres som ett steg frem to tilbake for Janet. Hun tar altså ett steg i riktig retning, mens det likevel føles som to tilbake når hun her synes å lene seg tilbake til den glansdagene da hun befant seg på toppen.

Arrangementene er typisk Jam & Lewis – akkurat som vi ble kjent med deres stil på åttitallet. I 2006 føles dette dog ikke like friskt eller spennende, selv om de på sett og vis alltid har klart å legge rammene rundt Janets musikk på et kledelig vis. De viser seg imidlertid på det beste i This Body på bidragene fra denne utgivelsen.

Inntrykket av albumet tar seg heldigvis litt opp utover i platen. Det som begynner ganske stivt og mekanisk, føles varmere og mer menneskelig når vi nærmer oss den midtre delen gjennom låter som Call On Me og Daybreak. Akkurat her gjør hun R’n’B så godt som noen av hennes medsøstre av i dag, inkludert svært overvurderte Beyoncé.

Det som imidlertid trekker noe ned er at det i dag opererer så uendelig mange flere kvinnelige artister innenfor dette segmentet enn hva det gjorde på den tiden Janet virkelig var i sitt ess som artist. Og de fleste har mer på hjertet enn det Janet byr på her. Når heller ikke komposisjonene treffer hele veien inn til mål – for her er det ikke mange låter med hitpotensiale å spore – holder det ikke å være en Jackson i 2006.