The Letting Go – Lavmælt og flott

Når man har laget så mange gode album som det Bonnie ‘Prince’ Billy har gjort, havner man i en egen kategori. Det vil si kategorien for musikere som aldri feiler. For selv om du setter deg ned med kritiske ører, så vet du innerst inne at det ikke kommer til å være dårlig det som presenteres. Slik er det med den nye skiva hans også, The Letting Go.

Denne gang har Bonnie ‘Prince’ Billy tatt turen til Island for å spille inn, og med på ferden dit har han dratt med seg et A-lag av musikere. Dawn Mccarthy (Faun Fables) på backingvokal, Emmet Kelly på gitar, Jim White (Dirty Three) på trommer, mens Paul Oldham trakterer bass. Sammen med et knippe islandske musikere, deriblant Una Sveinbjarnardottir og Greta Gudnadottir på fiolin og Hrafnekell Orri Egilsson på cello, har de sørget for at The Letting Go er blitt en minneverdig utgivelse.

The Letting Go er som skapt for søndager der vintageskjorten har fått rødvinsflekker, og hodet har besøk av destruktive tømmermenn. Lydbildet er intimt og nært, samtidig som det er stort og fyldig. Nedstrippet og tilbakelent er det også, men det er likevel tett med fengslende nerve i låtene. Så om planen er å sitte inne og synes synd på seg selv en dag, er det Bonnie ‘Prince’ Billy som bør være sturekompisen din. Enkelt og greit fordi dette er uglad pop slik den er ment å være.

Låter som Love Comes To Me, Strange Form Of Life, Cursed Sleep, Big Friday, The Seedling og det mektige sistesporet I Called You Back, har alle det som skal til for å roe tynnslitte (fylle)nerver og generell angst. Formularet er like velkjent som det er velfungerende. Det vil si lavmælte og flotte popsanger, som gjør at det, som alltid, er behagelig å være blå i selskap med Bonnie ‘Prince’ Billy.

Selv det først og fremst er den melankolske stemningen som regjerer på The Letting Go, blir musikken aldri trist. Tvert i mot kjenner man tømmermennene stikke og humøret komme seg betraktelig mens platen snurrer i spilleren. Og de dagene stillegående popmusikk er det eneste reelle alternativet, er det i grunn alt man egentlig trenger.