Diamond Dust – Gjennomført og solid

Første gang man støter på Trondheims-kvartetten Supervixen, er det vanskelig å ikke sette dem i bås. Det vil si sammen med blant andre The Donnas, Furia, Satirnine og Cocktail Slippers. Band som utlukkende rommer jenter, og som spiller rock. Når er det sagt, så tror undertegnede at Supervixen hører lite på noen av disse bandene. Kanskje en singel i ny og ne, men det er nok likevel i andre bredbeinte band de fire i gruppen finner mest kreativ støtte. Det vil si rocktitaner som for eksempel Stooges, Rolling Stones og David Bowie. Rock ’n’ roll er altså grunnideen her. En idé som sjelden, i alle fall når den er så gjennomtenkt som i Supervixens tilfelle, er dårlig.

For Diamond Dust viser et band som har låter og ferdigheter til å fylle forsterkerne til slike influenser. La oss ta utgangpunkt i den utagerende rockeren Intoxicated. Jannike Kaasbøll spiller gitar på en stram og attitydetung måte, Synnøve Engevik på trommer høres ut som hun har satt mål av seg å spille i stykker trommesettet innen låta er omme og vokalist/gitarist Stina Moltu hveser rock’n’roll-gloser som om hun faktisk var hinsides virkeligheten-versjonen av Iggy Pop. Det hele kjølig kontrollert av Veronika Skikstein plettfrie basstraktering. Er man glad i tilsmusset rock, må det regnes som en stor prestasjon å ikke få fot av låter som dette.

Supervixen har sine røtter godt plassert i den rene rock’n’roll-tradisjonen. Men det bør også nevnes at bandet har andre retninger også. Låter som Touch og Expired Beyond Borders tilsier at det er fullt mulig at platespilleren i Supervixens øvingslokale fra tid til annen har hatt besøk av The Jesus And Mary Chain.

Musikalske båser er derfor ikke noe dette Trondheimsbandet trives i. Resultatet av det er en levende og ekspansiv plate. En skive som både sparker i gang festen, og som appellerer til de sidene av deg som finner glede i mer komplekse låtstrukturer. Ganske enkelt en gjennomført og solid rockskive, dette.